Bokelskere.no

Ord blir fattige. Denne boken synes jeg var helt fantastisk. Uhyggelig stemning gjennom store deler av boka. Hovedpersonen gjør bisarre handlinger i sin utbrytertrang. Hovedpersonen er skrevet slik at man føler det hun gjør, ser det hun ser, det ulogiske blir plutselig nesten logisk, selv om det på samme tid er helt ubegripelig. Det synes jeg går igjen i flere av Høyers bøker. Sammensurium av gode historier og surreaslisme. Noen politiske ukorrekte deler her, må påpekes, men fremstår som om dette er skrevet nettopp av den grunnen. Hun orker ikke å være politisk korrekt lengre. Jeg lo høyt mange ganger. Anbefales på det sterkeste, hvis man har litt tjukk hud.

En litt sprø, kan virke bipolar, hovedperson. Morsom men samtidig alvorlig. Dagsaktuell i vårt stressende hverdagsliv og streben etter lykke

En merkverdig bok som jeg likte utrolig godt. Den har en dyster, ubehagelig følelse med seg, men også morsomme, bisarre øyeblikk som fikk meg til å le høylytt flere ganger - av Hugo, festen deres og matforgiftningen av hesten, for å nevne noen. Leste den ut på en og en halv dag, vanskelig å legge fra seg når en først har begynt!

Jeg har nylig lest Unnskyld, og vil lese mer av Ida Hegazi Høyer. Fortsatte derfor med Ut.
Stemningen er det første som griper deg i denne boka. Noe skjebnesvangert, ubehagelig, uhyggelig. Hovedpersonen orker ikke mer av sin egen perfekte tilværelse, og tar stadig flere steg for å røske opp, gjøre det mer levelig.

Boka er god, jeg tror på hovedpersonen. Situasjonene hun bruker for å protestere er originale, selv om de skjer innenfor rammen av noe så vanlig som et samliv. Blir imidlertid ikke like begeistret for denne som for Unnskyld. Jeg tror kanskje dramaturgien ble mer spennende i Unnskyld. Slutten av boka er ikke helt det jeg ønsker meg, uten å si for mye. Men absolutt - en god bok dette også.

Ut gjorde inntrykk på meg, selvfølgelig fordi jeg kjente meg veldig igjen i denne veldig vanlige, men veldig utilpasse kvinnen. Men jeg synes også at dette er en klok roman som sier mye utenfor seg selv. Velskrevet, symbolrik, men jordnær. Fortjener mange flere lesere.

Bokas hovedperson er gift med Andreas. Drømmemannen. Ikke bare hennes, men alles. Han er en sånn mann «alle» kvinner vil ende opp med, han driver med veldedighet (ofte knyttet til kvinners rettigheter og utdanning), og han er kjekk. Kjekk, snill, smart, generøs. Sammen har de en nydelig, liten sønn, et flott hus. Hun jobber på et hjem der de tar seg av folk med spesielle behov. Livet er akkurat slik alle higer etter – harmonisk, stabilt, perfekt og… fullstendig drepende.

Første gang jeg merker at noe ikke er som det skal, er en onsdag i
februar. Det kommer en speilhvit tåke inn i hagen, inn i veggene, som
et godstog, som en sommerfugl. Som et annet hus i huset.

Hun orker ikke mer. På jobb har hun ansvaret for Hugo, et lite barn fanget i en voksen mannekropp, og hun begynner å ta ham med til parken. Der finner hun en mann med en rød termos sittende på en benk. Hun kaller ham Ulv, og begir seg ut på en sti som for henne selv er helt nødvendig og som tar henne bort fra alt det stabile og kjedelige.

For meg lå det et tynt lag av ubehag over hele denne romanen. Vi møter en protagonist som har «alt» – et fullkomment liv. Nok penger, nok kjærlighet. Også funker det ikke for henne – helt ut av det blå. Det sniker seg på, presser seg ut av henne, dette behovet for noe annet. Og det er en ubehagelig tanke, det at når man får det man forventes å hige etter, er det allikevel ikke riktig. Det at perfeksjon og harmoni til slutt gnager på deg og driver deg til å gjøre ting du ikke visste du kunne. Det å være utro, for eksempel. Eller å lyve til familie, venner og kollegaer. Bryte normer og regler, miste noe av evnen (eller viljen) til å se hvorfor de er viktige.

Dette er naturligvis ikke en ukjent tanke, og er en viktig ingrediens i min egen lille teori om at den himmelen mange religioner snakker om egentlig er helvete. Eller at politiske modeller som søker å gjøre alle like undervurderer det dype, menneskelige behovet for å kunne gjøre noe helt annet – behovet for å ha noe å hige etter, eller å møte veggen og jobbe seg forbi den. Men det gjør ikke saken mindre ubehagelig, snarere tvert i mot.

I dette voksende ubehaget mitt som leser opplevde jeg en stadig motvilje mot protagonisten. Hun plaget meg. Ikke fordi hun er skrevet dårlig, eller fordi jeg synes hun tar uforståelige valg. Tvert i mot. Jeg tror på henne. Jeg er ikke enig i det hun gjør, jeg får medfølelse med menneskene rundt henne. Men jeg forstår hva hun mener. På et rent intellektuelt nivå, det må sies, for hun og jeg er for det første ikke i samme livssituasjon i det hele tatt, og for det andre har jeg aldri gjort noe av det hun gjør, og for det tredje tillater jeg meg retten til å dømme henne. Vi har ikke annet enn kjønn og art til felles. Men det er nok til at jeg skjønner. Og det er nok til å skape ubehag.

Totalt sett en interessant roman, men til tross for denne evnen til å vekke ubehag i meg som leser med jevne mellomrom var den litt preget av kjedelige øyeblikk. Noen av personene blir på grensen til karikaturer, jeg synes for eksempel at Andreas var litt i overkant. Mange av karakterene passer muligens litt for perfekt (men det kan man kanskje si var hele poenget). Den klarte ikke å holde meg fast og røske i meg. Men den er verdt å lese.

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.