Bokelskere.no

Spennende familiesaga fra New Zealand fra midten av 1800-tallet og framover. Nå er jeg veldig glad for at jeg har de to neste bøkene i serien liggende og kan fortsette lesingen om familiene på Kiward Station og O'Keefe Station. Språket er er bra, og uten at jeg vet hvordan boken er på originalspråket, så er i alle fall oversettelsen på en slik måte at språket også understreker tiden boken er fra, noe jeg synes er positivt. Innenfor sin sjanger synes jeg boken fyller alle forventninger, her er det romantikk, familiefeider og drama, men det mest interessante synes jeg er den historiske settingen, at man lærer om nybyggerne og Maori-kulturen på New Zealand. Boken er skrevet sett gjennom nybyggernes øyne, jeg syntes det kunne være interessant å lære enda mer om Maori-kulturen, kanskje det blir mer i neste bok i og med at den heter "Maorienes sang"?

Treg start, for lite skildring for min smak og altfor typiske karakterer. Ser ut som om forfatteren har hatt dårlig tid på enkelte plasser i boken.

Jeg var skeptisk til å begynne med, men det tok ikke mange sidene før skepsisen forsvant. Man blir virkelig kjent med karakterene, man lever seg inn i livet deres, og blir sint, frustrert, lei seg, glad og lykkelig sammen med de.
Siden jeg har hatt en Border Collie selv, var det vel de jeg lettest så for meg hvordan så ut ;)
Det som trekker ned, er at årene går fort forbi i boka mot slutten. Jeg forstår at boka hadde blitt ekstremt lang hvis man skulle flettet inn hendelser i "venteperiodene", og siden boka allerede er på 718 sider, er det kanskje greit at det blir litt hopping.
Alt i alt en veldig god bok. Fengende, godt språk og gode beskrivelser gjør at jeg lever meg inn i boka, noe som ikke skjer så altfor ofte.
Terningkast 5.

Boken er full av latter, tårer, kjærlighet, lengsel, forbudte drømmer, uoppnåelige mål og brutte løfter. Jeg har hørt noen kalle boken for en løkkeskriftroman, den er så pen og pyntelig hele tiden, og jeg vil nok si at dette er en skikkelig jentebok. Selv om karakterene kommer opp i flere ubehagelige situasjoner blir det aldri for ekkelt, men heller lettere frustrerende. Den er trygg og lettlest. Og for alle oss som liker lykkelige slutter er dette absolutt noe for oss. For full anmeldelse, se: edgeofaword: Den lange hvite skyens land

At dette rælet idet hele tatt har blitt utgitt fremstår totalt uforståelig, etter å ha pløyd gjennom 700 fordummende, gjentakende, hjernedøde sider i denne klisjéfesten av et makkverk ! Eneste grunnen til at jeg gav et eneste terningkast er at den er så lettlest at en ape kunne lest den, og en viss tragikomisk underholdningsverdi. Historien er fullstendig latterlig, bruk tiden på noe bedre.

En veldig kjekk bok, anbefales. Handlingen foregår i New Zealand, men i starten også i England. Vi følger læreren Helen og rikmannsdatteren Gwyneira på deres ferd fra England til New Zealand og deres liv og levnet der.

Absolutt leseverdig. Det å lese en bok fra en del av verden jeg ikke kjenner, er spennende, og New Zealand kjenner jeg ikke noe til, overhodet. Her får vi i tillegg med oss en god del historie.

Sarah Lark vet antakelig mye om New Zealands historie. Hun vet også en god del om saueavl, hesteraser og sikkert mye annet. Det kunne ha blitt en forrykende roman av all denne kunnskapen, men det ble det ikke. På tross av et fascinerende bakteppe er dette en "dameroman" (unnskyld uttrykket, damer; jeg fant ikke noe tilsvarende i farta) i ordets verste forstand. Et persongalleri uten nyanser; der de brutale, slemme, dumme og udugelige med tid og stunder, og med forutsigbare virkemidler, fjernes fra historien slik at gode, sterke og modige kvinner endelig kan få leve ut sin godhet, sin styrke og sitt mot. Og få den de egentlig elsker. Nei og nei.

Om bord på en båt fra England til New Zealand møtes to ulike kvinner. Det er for det første Helen Davenport, en prestedatter som etter å ha blitt foreldreløs, må livnære seg som guvernante. Fremtidsmulighetene hennes er begrenset. Nå har hun latt seg lokke av et brev fra en sauebonde på New Zealand som ønsker å hente seg en kone fra England. Den andre kvinnen er den purunge Gwyneira (Gwyn) Silkham av en adelig, men forarmet slekt. En gårdbruker fra New Zealand, Gerald Warden. Er kommet til Wales for å handle sauer av god rase fra Gwyns far. Utpå kvelden havner de to mennene i kortspill. Til slutt blir jenta Gwyn innsatsen. Den besøkende som vinner spillet, vil ta henne med som koneemne til sin sønn. Den månedslange overfarten blir svært strabasiøs, særlig for Helen og hennes reisefølge (foreldreløse jenter som skal skaffe seg arbeid som tjenestejenter). Disse er blitt plassert på bunnen av båten der de deler plass med alle dyrene. De to kommende ektemennene viser seg å være helt annerledes enn hva kvinnene har forestilt seg. Howard O’Keefe er slett ikke den romantiske sjelen som brevene har gitt inntrykk av. Han er en heller litt brutal mann, forsynt med mer stahet enn driftighet. Gården er dessuten liten og ulønnsom. Helen får ansvar for arbeidsoppgaver som hun overhodet ikke har noen forutsetning for. Men hun er flittig og trøster seg med kontakten med maoribarna som oppsøker gården. Hun setter i gang med studier av språket deres, og snart har hun etablert en skole for maoribarna. Gwyns kommende mann er helt annerledes. Han likner slett ikke på sin driftige far som har bygd opp en stor gård med mange ansatte. Lucas er av kunstnernatur. Til farens store ergelse er han lite villig til å delta i arbeidet på gården. Helst vil han stenge seg inne på rommet sitt og tegne og male. På mange måter trives Gwyn på gården. Her får hun en frihet som ble ansett som mindre passende hjemme i England. Hun elsker å rim å her blir hun ikke nektet å bruke herresadel. Ofte rir hun på besøk til Helen. Men de to kvinnene må skjule sitt samkvem, mennene deres er nemlig bitre fiender. Årene går, og til Geralds store skuffelse kommer det ingen arving. Etter hvert innser Gwyn at Lucas ikke er i stand til å befrukte henne. Siden både hun og Lucas martres under Geralds stadige mas (som går over til hån overfor sønnen), bestemmer hun seg for å ta skjeen i egen hånd. James Mc Kenzie er en av arbeiderne på gården. Han har hele tiden hatt et godt øye til Gwyn, og hun har også likt ham svært godt. Nå gir hun etter for hans tilbedelse, og de finner hemmelige plasser i naturen der de kan kose seg i fred. Etter en tid blir gwyn gravid. Av lojalitet til Lucas undertrykker hun heretter sine dypeste følelser og avviser heretter James. Gwyn får en datter, noe som skuffer Gerald dypt siden han hadde sett fram til å få en sønnesønn som arving til gården. Også Helen har fått barn, en sønn. De to barna får navnene Ruben og fleurette. Et nært vennskap oppstår mellom dem. Helen får ikke flere barn. En kveld da Gerald er både beruset og rasende, går han til angrep på Gwyn og voldtar henne framfor øyne på sønnen sin. Nå sprekker det for Lucas. Han forlater gården, hyrer seg til hvalfangst og deretter til selfangst, men vantrives og mislykkes i begge tilfellene. Han får en kamerat (som han forelsker seg i). Sammen vil de to dra på gullgraving, men det ender med at Lucas faller ned fra en fjellskrent, i forsøk på å berge kameraten, og dør. William, en tidligere elev av Helen, kommer fra England til New Zealand for å starte en virksomhet der. Han blir godt kjent med de to familiene. I smug hjelper Howard slik at hans gård ikke helt ender i ruin. Han sørger også for at de etterlatte tegningene til Lucas blir utstilt i England der de innbringer store pengesummer. På samme tid forlater James gården. Han slår seg ned i fjellene der han livnærer seg som sauetyv. Etter å ha blitt voldtatt er Gwyn på nytt gravid. Denne gangen blir det en gutt, Paul. Gwyn klarer ikke å akseptere sønnen som kommer til å bli oppfostret av en maoritjenestekvinne med en jevnaldrende datter, Marama. Paul vokser til og dilter stadig i hælene på Gerald (som han tror er bestefaren). Derimot er han mer fiendtlig innstilt overfor både faren og søsteren. Vennskapet mellom Fleur og Ruben har utviklet seg til kjærlighet. Paul spionerer på dem og sladrer til ”bestefaren”. Gerald blir rasende. Det ender med en slåsskamp mellom de to gamle fiendene Howard og Gerald. Ingen av de to kommer fra det med livet. Ruben har dratt hjemmefra for å søke lykken som gullgraver. Tiden går, og ingen hører noe fra ham. Også Fleur har måttet dra fra gården (for å slippe unna en innpåsliten mann som ”bestefaren” vil parre henne med). Oppe fjellene møter hun James. Moren har fortalt henne at han er hennes egentlige far. Men distriktets bønder er på jakt etter sauetyven. De to blir overrasket. Fleur klarer å unnslippe, men James blir fanget og satt i fengsel. Etter en tid gjenforenes de to unge, Ruben og Fleur. Sammen grunnlegger de et inntektsbringende varehus i den voksende gullgraverbyen. Ruben får også stilling som fredsdommer. Paul ligger i stadig strid med høvdingesønnen, Tonga. Etter at maorigutten selv er blitt høvding, møtes de to til kamp oppe i fjellene. Paul dør, men maorikvinnen, Marama, som han har levd sammen med, er blitt gravid, og gården vil få en ny arving.
Boka er underholdende til tusen, men samtidig så klisjéaktig at jeg ikke kan gi den bedre karakter enn 4.

Klisjeer og plattheter i kø! Takke meg til Margit. Ærlig kioskromaner. Eneste grunn til at det ble to og ikke en, må være at jeg faktisk fullførte 700 sider.