Bokelskere.no

Den svenske journalisten Johanna Langhorst er ikke bare forbannet, hun er rasende i “Förortshat”. I en personlig vinklet og følelsesladd tekst retter hun skytset mot alt fra politikere til institusjoner, politi og ikke minst, den vanlige svensken i gata. Hvorfor blir klasseskillet i rike Sverige stadig større? Hvorfor øker fattigdommen og forskjellene mellom fattige og rike? Og hvorfor er det ikke-vestlige innvandrere som taper alle kampene? Trass i tittelen, er boka en varm og rødglødende kjærlighetserklæring til den utskjelte forstaden.

Utgangspunktet for “Förortshat” var at at tenåringssønnen til Johanna Langhorst, Leslie, en dag var for redd til å gå ut døra. Langhorst har i mange år bodd med familien sin i Tensta, en forstad til Stockholm som er en del av myndighetenes “miljonprogram”. Til tross for Tenstas frynsete rykte, har Langhorst, mannen hennes Daniel og deres tre barn alltid stortrivdes i forstaden og stilt seg helt utenforstående til all kritikken og den negative fokuseringen om stedet. Når Leslie blir ranet av en guttegjeng ikke bare én, men to ganger, er det dog stopp. Med tungt hjerte forstår Langhorst at hun ikke kan bli boende – sønnen hennes nekter å gå utenfor hjemmets fire vegger i ren redsel.

Å flytte fra alt det som har vært kjært og kjent siden barndommen, er vanskelig for Langhorst. En lang rekke refleksjoner rundt Tensta, vold, kriminalitet, ulikhet, uretferdighet og klasseskiller settes i gang, og det faktumet som hele tiden har ligget under overflaten i bevisstheten hennes, kommer opp i all sin kraft og stygghet: folk virkelig hater forstedene. Media og den vanlige svensken i gata legger all skyld på forstedene når noe går galt, og særlig fordi i forstedene bor det mange innvandrere.

“Förortshat” reiser mange spørsmål – så mange at både forfatteren selv og leseren til tider mister grepet. Langhorst gaper og gaper til kjeften sprekker, men bare fortsetter å gape. Det er som om hun nekter å gi seg før hun kan summere opp alt i denne ene sekken, nemlig at fra de fleste problemer i dagensk svenske samfunn, går det røde tråder tilbake til dette forstadshatet. Hun snakker med tilfeldige mennesker på gaten, hun snakker med innvandrere i Tensta, hun besøker Malmøs beryktede Rosengård, intervjuer en arkitekt, en ungdomsklubbleder og en politiker.

Til tross for sine mange kilder og intervjuobjekter, gir Langhorst en ganske ensidig fremstilling av sine synspunkter i “Förortshat”. Hun argumenterer litt på samme måten som barn, i tonen “om du ikke skjønner hva jeg mener, kan du bare være så dum. Æsjen-bæsjen!“. Hun ser ikke at hennes egen retorikk minner mye om den som kommer fra hennes motstandere; nemlig rasistene, den rike overklassen og byforkjemperne. Hvorfor ødelegger hun sitt eget prosjekt på denne måten, når hun har så mye bra og viktig på hjertet?

Den boka!