Bokelskere.no

Nå som det nesten er 15 år siden jeg leste Rutetid, følte jeg for å bla i boken igjen og se om det er like morsomt nå som den gang. Man kan nesten si at denne typen humor og disse stripene kommer fra en helt annen tid, nå som det i samfunnet vårt skjer så mye nytt og så mange endringer så fort. Men det er ikke bare samfunnet; Jeg har også endret meg siden den gang. Heldigvis oppdager jeg på ny flere striper å gapskratte av. Bortsett fra en og annen satanist eller øde øy-beboer så er det en uforutsigbar fryd å bla om til neste rute. Énruteformatet er friskt og raskt og artig, og selv om enkelte ting ikke er like morsomt lenger, eller ikke like forståelig (det var flere striper jeg ikke skjønte i det hele tatt), har jeg kost meg. Ja, noen stereotypier er gammeldagse og/eller oppbrukte og unødvendige. Andre holder koken fremdeles. I boken er denne Rutetid-stilen godt beskrevet: Her trer man inn i et «lett naive univers befolket av tjukke snauskaller, forsmådde ektemenn, skipbrudne skjeggebuser, formfullendte babes og sprenggale vitenskapsmenn.» (136), som alle ser ekstremt og komisk overdrevne ut. Frode Øverlis persongalleri blir jo fremstilt «så foruroligende plastiske og lite naturtro at man skulle tro alle figurene hans egentlig jobbet på et sagbruk innen forbudssonen i Tjsernobyl» (70), og sånt må man vel bare le av.