Bokelskere.no

«Himmelherren» fremstår som temmelig standard fantasy, men med et par kule grep (metaaspektet og forvirringen rundt virkelighet kontra fantasi; hvem skriver om hvem?). Premisset for handlingen (fra virkelighet til fantasi til virkelighet) gjør det nærliggende å tenke i retning av «Narnia»-bøkene og «Den uendelige historien». La meg bare da nevne at «Himmelherren» er langt unna deres kvalitet og iderikdom.

Danske Bøgh Andersen har et levende og sprudlende språk, noe som passer til hovedpersonen og hans alder. Likevel kan jeg ikke si at jeg ble berørt på noen måte av dramatikken i boka, sjøl om forfatteren maler med aldri så store og voldsomme penselstrøk. Han er flink til å beskrive Peters fantasiverden, men elementene den består av er så tradisjonelle og forutsigbare at man aldri blir dratt ordentlig inn i den. Det er mange kreative språklige vendinger her, men av og til tar han disse sammenligningene og gjentakelsene sine litt langt. De blir mer forstyrrende enn at de tjener drivet i historien. Kapitlene er korte og episodiske i formen og med en tittel som forklarer hva det skal handle om.

Aldervurdering vet jeg ikke om jeg er kompetent til å gjøre, men Aschehoug retter boken mot segmentet 12-16. Det jeg kan si er at jeg vil anta at 16-åringen kan finne boken noe barnslig, da Peter har en veldig barneaktig iver og fremstår på en umoden måte i noen av tankene og refleksjonene han gjør seg. Lesemessig sett var «Himmelherren» en helt ok opplevelse, men dette er nok ikke en tittel jeg kommer til å trekke frem som en anbefaling for de som vil lese fantasy.