Julian Barnes' Booker prisvinnende roman er kanskje liten, men rekker i løpet av sine 150 sider å skrive flytende, reflektert og med klokskap om historie, tid og erindringens kraft. Her er det tydelig at man leser en reflektert, generøs og vektig forfatter.
Boka og historien er delt i to deler. Den første presenterer oss for hovedpersonen Tony Webster, kameratene Alex og Colin, og senere Adrian. Unge tenåringsgutter i 60-åras England. I likhet med andre ungdommer er de opptatt av sex og musikk. Men i motsetning til forestillingen vi har om 60-årene, vasser de ikke i sexpartnere, mens de går på den ene sagnomsuste konserten etter den andre. Som Tony senere sier, så levde de fleste sine glade promiskuøse år i 1970-årene, mens 1950-årenes konservatisme fortsatt preget hvordan folk oppførte seg i 1960-årene.
Som ungdommer flest er de uforvarende pretensiøse. De danser til Rolling Stones, men vil heller skryte av at de hører på Tchaikovsky og Dvorák. De er spøkefulle når det forventes at de skal være alvorlige, og alvorlige når det sømmer seg å være spøkefulle. I hvert fall Tony, Alex og Colin. Adrian derimot ter seg så seriøst at Tony, Colin og Alex tviler på om han har gått glipp av de anti-autoritære revolusjonene de tror deres generasjon er spydspissen for. Men jo bedre de blir kjent med han, jo mer blir de trukket mot hans syn og tolkning av de filosofiske spørsmålene de er opptatt av; hva kan vi vite om historien? Kan vi stole på historiske kilder, eller minner til å gjengi en objektiv realitet/sannhet?
Jo eldre de blir, jo mer åpnes deres øyne for den hammen av illusjon av viten og skråsikkerhet som omga dem. Men erkjennelsen er bare kortvarig. Når de er såpass gamle at hver må ta forskjellige ruter for å etablere seg som voksne, presenterer livet nye muligheter og utfordringer; affærer, forhold, svik, bitterhet, sammenbrudd og oppløsning.
Mer enn førti år senere kommer hendelsene til å hjemsøke Tony. Og både han og vi lærer om minnenes kraft, og vår kapasitet til selvbedrag for å skape eller opprettholde vår versjon av historien.
Jeg plukka opp "The Sense of an Ending" ved en tilfeldighet. Jeg saumfor engelskhylla på biblioteket da jeg trakk den ut for å lese baksideteksten og se om den kunne være interessant. Men det sto ingenting på baksida. På fremsida sto det at boka hadde fått den prestisjefylte Booker-prisen i 2011. Jeg husker at jeg det vekket min interesse. Like etterpå streifet det meg hvor mange av vinnernes bøker som hadde skuffet meg. Så jeg leste noen av de første linjene i boka for å se om det var verdt å ta den med seg. I motsetning til mange bøker som starter med en bang, husker jeg at jeg ikke akkurat ble imponert over de første linjene. Jeg lånte likevel boka.
Det er jeg glad for at jeg gjorde!
"The Sense of an Ending" er en intelligent, filosoferende, morsom og makeløs liten bok. Det er en boka som slo meg omkull med sin varme, sin upretensiøse klokskap, og ja, sin tvers igjennom "britiskhet". Karakterene er sarkastiske, ironiske, lakoniske, underdriver og er ellers så korrekte som bare briter kan. I tillegg er historien som fortelles så hjerteskjærende og berører som få bøker kan.
Dersom du er på jakt etter en bok som sprenger seg ut av sin beskjedne større på alle tenkelige måter, så er "The Sense of an Ending" en bok du absolutt må lese. Du vil aldri glemme den.
Tittel: The Sense of an Ending
Utgitt: 2011
Forlag: Jonathan Cape/Random House
Sider: 150
