Ellen er 22 og jusstudent i Oslo. Hun er overarbeidet og utslitt, og moren forslår at hun drar på besøk til faren og hans nye familie i Praha. Til slutt lar Ellen seg overtale. Hun har uansett en del hun vil spørre faren om.
Faren kom til Norge som flyktning med faren og søsteren sin da han var gutt. Moren døde da han var enda mindre, og han har få minner om henne.
Ellen har opp gjennom kun fått små drypp av den tsjekkiske familiehistorien. Det meste er hysj-hysj og tabu. Farfaren snakker en del, men Ellens far mener at han skjønnmaler alt.
Denne sommeren i Praha vil Ellen ha svar, men det er ikke så enkelt å få faren i tale.

Hemmeligheten om Teresa, Ellens farmor, ligger hele tiden og vaker under overflaten. Nysgjerrigheten pirres.
Det er også herlig å «vende tilbake» til Praha, men i det store og hele blir det for mange bruddstykker, og lite troverdighet for min del.

Fin og velskrevet roma om familiehemmeligheter og relasjoner fra Praha.

Ellen er en 22 år gammel jusstudent som har gått tom og reiser til sin kunstnerfar Roar i Praha. Der bor Roar sammen med sin nye kone Eva og deres lille datter Linde. Sentralt i romanen står historien om Ellens farmor Teresa Birna som døde da Roar var to år gammel. Ingen i familien vet egentlig hvordan hun døde, og Roar sliter med dette. Oddvar; Ellens farfar fortalte mens han levde at Teresa ble drept av soldater under Sovet-Russlands invasjon av Tjekkia i 1968. Det er denne sannheten som finnes i familien, skjønt Roar og Ellen fornemmer at sannheten er en annen. Roars eldre søster , Gita, samt en avdød gammeltante har bidratt til brokker av opplysninger som trigger Ellens behov for å vite.
Antagelig har også Roar dratt til Praha for å finne ut av Teresas dødsfall og hvem hun var, selv om den offisielle begrunnelsen er at han har maletørke. Ellen kommer etterhvert nærmere sin far og hemmeligheten rulles sakte opp, selv om vi nok ikke får hele sannheten, slik det faktisk var. Ellen forteller historien og sine tanker som hun skriver ned, for sin lillesøster Linde.

Victoria Bø har skrevet en vakker og trist roman om familiehemmeligheter, relasjoner og hvordan man preges av forfedre(/mødre-)nes liv. Løgner, fortielser og forstillelser, om det å leve med det vanskelige, er viktige ingredienser i romanen.

Jeg liker språket hennes, som for det meste er rytmisk, tidvis veldig poetisk med gode skildringer, selv om det ikke er like gjennomført hele veien. Hun makter å skape en stemning av at det er noe skummelt og sårt der, noe grusomt, som det tar tid å avdekke. Som leser drives jeg med og blir mer og mer nysjerrig på hva som egentlig skjedde med Teresa Birna, og med Roar som liten gutt. Skildringene av Roar og Ellens følsomhet for det som kan ha skjedd, er gode, som om de fornemmer sin mor og bestemor fra et annet sted, en annen tid, her i Praha. Selv om Ellen har tatt et begrunnet valg om å studere jus, fordi hun liker det håndfaste, det som gir svar og bevis, har hun nok sin fars, kunstnerens gemytt og følsomhet i seg, noe som ikke gjør det så lett for henne å leve med familiehemmelighetene.

Vi får også et lite innblikk i invasjonen i Tjekkia i 1968, noe som gir et godt bakteppe for romanen. Det tar ikke mye plass, men er nødvendig , synes jeg. Jeg får også et lite blikk for vandring i Prahas gater, gjennom Ellen bevegelser og turer på kneiper og museum.
(Jeg regner med at jeg må stikke innom Kanalkafeen)

Teresa Birnas bortgang er en slik bok som jeg har inntrykk av at lett blir litt borte i mylderet av alle bøkene som gis ut. Jeg synes absolutt dette er en bok verdt å lese, som jeg ikke har noen problemer med å anbefale videre. Jeg vil gjerne bidra til å få den frem i lyset, og leser gjerne flere av Victoria Bøs romaner i fremtiden

Mitt blogginnlegg i sin helhet HER

Besnærende om jakten på identitet og arv

Victoria Bø (f. 1972) debuterte i 2004 med romanen "Historien om Henrik Wiklunds barnebarn". I 2007 kom romanen "Tårnseilere", og i 2008 debuterte hun som barnebokforfatter med "Selma og dagen som ble grå". Samtlige bøker er utgitt på Gyldendal.

"Teresa Birnas bortgang" er Victoria Bøs tredje roman, og utgivelsen er kommet i stand etter at hun nådde nesten helt til topps i en romankonkurranse Schibsted arrangerte i 2012 (hun ble nr. 2 - og fulgte altså tett i hælene på Ida Løkås og hennes debutroman "Det fine som flyter forbi").

Handlingen i "Teresa Birnas bortgang" foregår i Praha, Teresa Birnas hjemby. Og det meste kretser rundt hva som egentlig forårsaket hennes død, samt hvem hun var - god eller mindre god. Familiehemmelighetene er dypt begravd, og i tomrommet som manglende visshet skaper, har det oppstått en rekke myter om dette. For når man ikke vet, er man henvist til å gjette - med alle de farer for både misforståelser og feiltolkninger som ligger i dette.

Ellen er datter av Wencke og kunstneren Roar, som gikk fra hverandre da hun var 11-12 år gammel. Samlivsbruddet satte sine spor i henne og fikk henne bl.a. til å velge å kalle sine foreldre ved deres fornavn og ikke som mor og far, mamma eller pappa. I en alder av 22 år er hun midt i jusstudiene og nærmest utbrent. For å komme seg reiser hun på sommerferie til Praha, hvor hennes far og hans nye kone Eva og deres datter Linde befinner seg - angivelig for at faren skal få arbeidsro mens han planlegger sin neste utstilling. Og kanskje finne svaret på hva som egentlig skjedde med Teresa - hans egen mor - den gangen i 1968. En hendelse som førte til at han, faren Oddvar og søsteren Gita flyktet til Norge - akkurat tidsnok før det ble umulig å forlate landet etter den sovjetiske invasjonen samme år. De norske navnene tok de etter at de kom til Norge, for lettere å bli integrert i det norske samfunnet. Men å være tsjekkere - det sluttet de aldri med ...

Ellen ankommer Praha og finner en sliten far med tegne- og maletørke. Hans nye kone Eva er tålmodigheten selv, men det er grenser for hvor mye av lasset hun er villig til å bære alene mens mannen hennes skal finne seg selv. Og mens Ellen lengter etter å finne sannheten om sin myteomspunnede farmor, leter faren etter konkrete spor i myndighetenes arkiver. For selv husket Roar ingenting, siden han var to år da moren døde. Det eneste han vet er at han på den tiden var innlagt på sykehus med store skader ...

"Roar snakker med Oddvars stemme. Roar knytter neven og legger den på stuebordet, hånden ligner en håndgranat og Roar trekker gladelig ut splinten: - Det er ingen av dere som vet hvordan det er å være flyktning. Dere vet ingenting om å være nest best i landet man kommer til og ikke kunne reise hjem. Og når man til slutt reiser hjem, er man nest best også fordi man dro. Det blir ikke gode liv av sånt. Oddvar var utdannet ingeniør, men kjørte drosje i Oslo i førti år til han ikke lenger kunne tenke seg å bytte. Og de andre tsjekkerne, de som ble igjen, det var enda verre for dem. De brukte sine universitetseksamener til å tenke, men tanken sløves, tanken blir borte, de vasket doer, tømte søppel, snakket om og drømte om et politisk klima der tankene kunne gro. I tretti år kunne folk ikke fortelle hva de tenkte i Tsjekkoslovakia. Ingen kunne gi sitt liv et sant uttrykk! Det var løgn og fortielse og angiveri og arrestasjoner. Og vi hadde friheten, i noen måneder i 1968 hadde vi friheten. Men så tok de den igjen, på ett døgn tok sovjetstyrkene det fra oss. Og det kostet oss tjue nye år med kommunistregime. Tjue år er lenge, det er halve livet mitt, det er hele ditt liv så langt, Ellen. Tjue år med halvtomme butikkhyller, med klesrasjonering, men mangel på kjøretøy, på mat, på husvære. Det var ikke en leilighet å få i Praha, det var rasjonering, alle lærte seg å omgå systemet. Alle handlet med alt. Og vi kunne ikke reise hjem, vi kunne aldri reise hjem. Jeg var 23 år da jeg besøkte Tsjekkoslovakia igjen. Og Oddvar, egentlig dro han aldri, han levde med sparsomme nyhetssendinger fra Øst-Europa, han levde for siste nytt fra det tsjekkiske miljøet i Oslo. Han ... ja ... Nei, politikerne snakker om traktater, regimeendringer, avtaler, menneskerettigheter, men når det kommer til stykket ... Når det kom til stykket, så sto vi der våpenløse. En liten nasjon. Mot stormakten. Og den eneste aggresjon tsjekkerne hadde begått var at vi ville ha mer frihet, mer demokrati, slippe fri fra sensuren, fra aparátcik." (side 92 - 93)

Etter hvert som Ellen og hennes far nærmer seg sannheten om Teresa - eller Tereza som hun egentlig het - nærmer de seg også hverandre og det på en måte de tidligere kanskje aldri har opplevd. Samtalene er skjøre og mye står på spill. For sannheten som finnes i fortiden, blir samtidig sannheten om dem selv, om hva de kommer fra og har å slektes på. Sommeren blir definitivt ikke helt slik Ellen hadde tenkt seg.

"Jeg har aldri likt følelsen av ubehag som noen ganger siver inn i samtaler. Jeg liker sannheten best, løgn legger seg som arkeologiske lag over de opprinnelige ordene så man må skrape dritten møysommelig vekk og risikerer å ødelegge alt sammen med å skrape vekk for lite eller for mye." (side 110)

Samtidig åpner Ellens verden seg på en ny måte, noe som skal føre til at hun får fastere grunn under beina - og trosser sin egen sårbarhet og frykten for å tape ...

Jeg deltok på Schibsteds lanseringsfest av Victoria Bø og hennes roman den 30. januar, og fikk derfor anledning til å møte forfatteren og sikre meg et signert eksemplar av boka. Allerede på bussen hjem var jeg i gang med den, og hadde det ikke vært for jobb og annet de påfølgende dagene, ville boka ha blitt lest ut i et eneste stort jafs. Allerede på første side klorte nemlig historien seg fast i meg, og jeg skjønte umiddelbart at dette var en bok etter min smak. Den er for det første meget godt skrevet, og jeg ble hele tiden svært imponert over forfatterens evne til å fange små nyanser i et presist og samtidig litterært språk.

På en slentrende måte introduseres vi for de ulike personene i boka, og gradvis avsløres deres hemmeligheter. Som tante Gita som alltid har pulsvanter på - sommer som vinter - for å skjule de tverrgående arrene over håndleddene. Som en liten uttalelse som får alle til å anta at Teresa ikke var helt god. Som farfar Oddvar som mens han levde ustanselig snakket om Praha og livet der frem til flukten i 1968, men som alle mente forsøkte å dekke over de frykteligste hemmeligheter og derfor bare lyttet til med et halvt øre.

Og mens handlingen skrider frem, beveger Ellen seg rundt i Praha på for meg svært kjente steder, fordi jeg selv har vært der så mange ganger (skjønt det begynner å bli noen år siden sist nå). Det tilførte selvsagt boka en ekstra dimmensjon for mitt vedkommende.

Jeg mener at "Teresa Birnas bortgang" fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen mot en sekser. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hvorfor det ikke blir en sekser, uten samtidig å risikere å redusere betydningen av den femmeren jeg tross alt har gitt. Historien er spennende, det rent språklige er glitrende, bakteppet med Sovjetunionens inntog i den lille staten Tsjekkoslovakia er sterk lesning, beskrivelsen av hva det innebærer å være flyktning og ikke kunne returnere til sitt hjemland er tidvis hjerteskjærende - og ikke en gang vipper det hele over i det sentimentale. Her er det nok den noe stillferdige fortellerstemmen som er avgjørende - samtidig som jeg tror at noen muligens vil savne mer "trøkk", kanskje særlig i det som skjer mellom Ellen og Petr. Jeg har tidligere ikke lest noen av Victoria Bøs øvrige bøker, men det skal jeg gjøre noe med. I mellomtiden håper jeg at flere oppdager denne boka, som jeg mener fortjener riktig mange lesere! For egen del vet jeg at jeg ville ha oppdaget denne boka før eller siden uansett, nettopp på grunn av det lekre omslaget, med motiv fra gamletorget i Praha.