Boka er utstyrt med en banal tittel – og lenge hadde jeg en følelse av at dette var nettopp det boka var, temmelig banal. Men mot slutten oppstår det en overraskende vri – kanskje ikke helt sannsynlig, men ikke verre enn at man godtar den og godter seg sammen med hovedpersonen.
Boka handler om kvinnen Judith (38 år). Hun lever som singel og er innehaver av en lampebutikk, noe hun trives godt med. En dag mens hun handler mat, kommer en mann til å tråkke henne på tærne. Den samme mannen blir ofte å se, først utenfor lampebutikken, senere også inne i butikken. Likegyldige fraser blir utvekslet mellom de to. Bianca, butikklærlingen, synes mannen er kjekk og påpeker dette overfor Judith. Det viser seg at han heter Hannes Bergtaler, er noen år eldre enn Judith og arbeider som arkitekt med tegning av apotek som spesialfelt.
Langsomt begynner han å nærme seg Judith, først med invitasjoner og små gaver som etter hvert utvikler seg til å bli større og mer kostbare. Påfallende er det at han fra første stund omtaler henne som ”min kjære”, uten at Judith selv har ytret noe ønske om å være det. Da Judith skal hjem til familien sin, inviterer han seg selv med, det samme skjer da hun skal være sammen med vennene sine. Alle faller pladask for den sjarmerende mannen. Judiths lillebror som er utdannet fotograf, har lenge gått arbeidsledig. Nå knytter Hannes også ham til seg ved å gi han en jobb. Til stadighet overøser han Judith med komplimenter. Men Judith selv finner seg ikke helt til rette med all oppmerksomheten. Hun forsøker å si det til ham uten at det ser ut til å bli oppfattet. Til slutt slår hun entydig opp og ber ham holde seg vekk. Det går noen dager, men så kommer han tilbake og forsikrer at nå har han forandret seg. På nytt må Judith bryte forbindelsen.
I tiden som følger, føler hun seg stadig forfulgt av Hannes, uten at hun beviselig kan se ham. I leiligheten høres hun stemmen hans, men han er jo ikke der. Det går så langt at hun ikke tør å være alene lenger. Familie og venner bekymrer seg. Judith prøver av alle krefter å ta seg sammen, men forgjeves. Det ender med at hun blir innlagt på psykiatrisk sykehus. Hun skrives ut med masse piller. Men Judith følger ikke alltid legens forskrifter. Noen ganger tar hun altfor mange piller og gjerne i samband med store doser alkohol. Tilstanden hennes forverrer seg. Det beste, synes hun, er å ligge i senga og sløve bort. En kveld da hun våger seg ut på gata, faller hun om. Den som ”tilfeldigvis” finner henne er nettopp Hannes. På nytt kommer Judith inn på psykiatrisk sykehus. Nå har Hannes alliert seg med Judiths mor. Da hun nå våkner, sitter de begge ved sykesengen hennes. Heretter er det som om hun gir litt opp når det gjelder å skyve Hannes fra seg. Hun tolerer hans regelmessige besøk og at han steller om henne.
Bianca har fått seg ny kjæreste, Basti. Han drømmer om å bli detektiv. Bianca hyrer ham til å finne ut så mye som mulig om Hannes. Basti tilbringer mange timer foran leiegården der Hannes bor. Han oppdager etter hvert at lysene i leiligheten til Hannes aldri blir tent til tross for at mannen beviselig har kommet hjem. Derimot er det blitt slått på flere lys i leiligheten ved siden av. Basti utgir seg for å være bud og ringer på i naboleiligheten. En eldre dame åpner. Det er fru Permeson. De snakker sammen, og Basti får høre om svigersønnen hennes , Hannes, og om datteren hennes Bella.Judith erindrer at hun tidligere har sett navnet Isabella Permeson. Navnet har stått på en liste som psykologen har vist henne, over pasienter med liknende diagnose som hennes egen. En dag da den gamle damen har forlatt leiligheten sin, bryter Basti opp døra slik at Judith kan komme inn. I senga inne på soverommet finner hun en totalt sløv, neddopet kvinne, Isabella. Hun er Hannes lovformige kone som han aldri har fortalt om.
Det er selskap hos Judith. Familie og venner er der, også Hannes som nå forkynner at han har en overraskelse å komme med. Han viser fram et nøkkelknippe. Det er til Judiths naboleilighet som en tid har stått tom. Han forteller at heretter skal han, Judith og moren hennes bo sammen i de to leilighetene. Gjennom flere måneder har han i smug pusset opp naboleiligheten. Man skjønner at om Judith har hørt hans stemme rundt seg, har det sin helt rimelige forklaring. Det ringer på døra. Utenfor står Basti med to fremmede menn. De er politiinspektører og forlanger å få med seg Hannes. En rasende fru Permeson kommer også fram, og med tilskuere til stede blir Hannes sitt bedrag avdekket lag for lag.
Boka er morsomt fortalt. Men realismen ved det hele stiller jeg meg noe tvilende til. Er det rimelig at Judith som i starten er fremstilt som en frisk og oppegående kvinne, skal bli så nedbrutt og mentalt syk? Hun er jo tross alt ikke blitt utsatt for verken vold eller psykisk terror.
