Bokelskere.no

Det er lenge mellom hver gang jeg leser ei bok jeg på ingen måte klarer å bli fenget av, dette var dessverre en av de. Irritasjon var vel det jeg følte mest av, blant annet over meg selv fordi jeg ikke klarer å slutte å lese dårlige bøker, jeg må lese de ferdig uansett hvor lite jeg liker de. Brukte noen setninger hver gang boka skiftet tidsepoke for å finne ut hvor og når i verden jeg faktisk var.
Terningkast 1.

God bok, ikke hennes beste, men langt bedre enn "Italienske netter". Jeg har alltid frydet meg over hvor lett Webb får meg til å se omgivelsene klart i hodet mitt. Luktene, følelsene og omgivelsene er godt forklart. Dessverre er karakterene blitt litt blaff, og jeg ser de samme karakterene igjen og igjen i mange av bøkene.

Kjempefin bok

Kjempefin bok

Litt usikker hva jeg egentlig syntes om denne boken. Den var bra, samtidig som litt "irriterende". Syntes både synd på og ble sint på Mitzy, ingen empati for andre der i gården. Hvordan kan hun holde på hemmeligheten om at Charles lever da datteren bor bare et steinkast unna og er helt knust og faktisk var hennes venninne? Men tror nok jeg vil anbefale den videre. Likte historien går parallelt, men syntes historien blir litt vag i bant.

Ville du ha hatt nok tålmodighet til å bære på en hemmelighet for resten av livet?

Ungjenta Dimity (også Mitzy som hun kalles) har bodd på det samme stedet (Doreset - området) i hele sitt liv og aldri vært utenfor sitt hjemsted. Hun vokser opp i fattige kår med moren som er kald og kynisk mot henne. Dimity bruker hverdagen på å rengjøre huset og finne urter og andre ting som kan brukes til mat. Hele tilværelsen forandrer seg da en familie dukker opp og bor på samme sted en sommerferie som blir en vane. De kommer tilbake sommerferie etter sommerferie og denne Aubrey - familien blir Dimitys høydepunkt. Dimity har levd hele sitt unge liv som mobbeoffer og har ingen venner. Hun blir straks venner med de to døtrene i familien, spesielt eldstedøtteren Delphine. Foreldrene til hennes nye venner er en kjent kunster ved navn Charles Aubrey og hans samboer, en marokkansk kvinne, en meget vakker kvinne som heter Celeste. Dimity blir litt etter litt betatt av faren i huset, kunstneren Charles. Spesielt når han begynner å tegne portretter av henne. Charles lever av å tegne både portretter og øyeblikket. Han er opptatt av å fange skjønnhet og nået i bildene sine og Dimity blir smigret og begeistret over at Charles viser sånn interesse for henne og tegner henne stadig oftere. Men det er bare et problem; han er familiefar og han er dobbelt så gammel som henne. Skal hun likevel våge å vise eller fortelle ham at hun har sterke følelser for ham? Han er i tankene hennes så og si hele tiden.

Boka har en paralell historie, som gjelder nåtiden. Zach er gallerieier og han er begeistret over Charles Aubreys portrettbilder. Zach er nyskilt og kona tar med seg datteren hans langt av sted og Zach må prøve å overleve sitt nye og miserable liv. Han har fremdeles galleriet, så vidt, men sliter økonomisk og han får tilbud om å skrive ferdig en bok om kunsteren Charles Aubrey som døde for mange år siden. Skal han velge å ta sjansen eller er det egentlig noe nytt å finne om den kunstneren enn det folk vet fra før? Han tar så sjansen og gjennom å intervjue personer som kjente Charles Aubrey får han sakte, men sikkert vite en hel del nytt om seg selv og den tiden som Charles Aubrey tilhørte. Zach begynner å grave som besatt i Charles fortid da han levde noen år før andre verdenskrig.

"Dameroman" var det første jeg tenkte da jeg så bokomslaget. Typisk sommerlig bokomslag og konseptet oser av fortapt tid og kjærlighet. Jeg mener ikke å kritisere "damelitteratur"- sjangeren, men det er en sjanger jeg alltid er skeptisk til, og selv om grøssere og psykologiske thrillere er nærmest mitt hjerte, så skader det jo ikke å utvide seg som leser også. Lese litt andre bøker og leseutfordringer skremmer ikke meg. Katherine Webb var heller ikke ukjent navn for meg. Jeg hadde hørt mye om hennes første bok Arven (bøkene hennes så langt har vært frittstående) , men hadde aldri lest den. Men det var nesten umulig å ikke få høre/vite om den boka.

Jeg prøver å lese litt flere "vanlige" romaner enn før enten de er "damete" eller ikke, men denne var dessverre så damete som jeg fryktet den ville bli. Mennesker som har lengsler de nesten ikke kan leve med, er ulykkelig forelsket og alt er skrevet veldig pompøst, med stor overdrivelse både når det gjelder samtaler og beskrivelser. Rene såpeoperaen. Og det har jeg ikke spesielt sansen fo,r at språket blir for "damete" og overdrevent. Det blir mye av alt; følelser, begjær, hva som er riktig eller galt og den samme regla går om igjen og om igjen som hakk i plata. Det er slitsomt og masete, spesielt når innholdet er forutsigbart.

Det jeg likte aller best i boka, noe av det, var personene Charles og hans samboer Celeste. De var sterke personligheter som virkelig bar historien. De andre karakterene, som Dimity (hovedpersonen), Zach og noen andre brydde jeg meg ikke noe særlig om. De ble flate i forhold og bare noen skygger.

Jeg skjønner godt hvorfor mange forelsket seg i boka. Boka er uskyldig og bærer på mange følelser, men for meg ble alt for pompøst og gjentagende. Lite skjedde på så mange sider og det som skulle være overraskende bomber for leserens del var noe leseren hadde funnet ut for lenge siden. Og da blir både magien og sjokket totalt fraværende.

En sang fra fortiden ble for forutsigbar på mange plan for min del. Mye var gjentagende og masete. Ingenting sjokkerte meg for jeg hadde funnet ut hva som foregikk lenge før hovedpersonene fant det ut, og da blir lesingen litt trått og ekstra langsom. Det blir litt som å spise grønnsakssuppe. Man vet hva man får, og det er godt en gang i blandt. Lettfordøyelig.

Det tok litt for lang tid å komme inn i boka, men jeg ble etter hvert drevet fremover av fint språk og spennende handling. Man har en antakelse om hva som kommer til å skje, og antakelsene stemte ofte for min del. Likevel en interessant bok å lese, og enkelt å se for seg historien i den flotte engelske settingen er. Kunne godt tenkt meg å se den som dramaserie over flere episoder på tv.

Les den!

Ble vel mye overkonstruert "spenning og mystikk" for min del. I tillegg alt for mye stereotypi når det gjelder karakterene.

Gallerieier Zach Gilchrist er ekspert på den kjente kunstneren Charles Aubrey som døde under annen verdenskrig. I jakten på historien bak mannen drar Zach til en liten landsby der Aubrey leide feriehus tre somre på rad. Det han finner der er både skremmende og fascinerende. Klarer Zach å løse gåten rundt kunstneren?

Herlig leseropplevelse!