Bokelskere.no

Arabella Weir er en britisk skuespiller jeg aldri hadde hørt om, for å si det som det er. Men jeg synes tittelen og premisset for boka hørtes morsomt (eventuelt trist) ut, og omslaget til lydboka falt også i smak. Det jeg fikk passet forventningene: dette er en bok som er både morsom, trist og veldig treffende for mange kvinner (og et økende antall menn for den saks skyld, men boka handler om kvinner).

Weir vokste altså opp i en familie der hun veldig raskt ble klar over at vekt var et sentralt tema. Ja, om man var jente, da. Hun hadde to brødre som begge spiste godt og der en av dem begynte å vise tegn til å bli litt lubben, men det var fullstendig uinteressant – godt illustrert av en situasjon der faren hennes høytidelig reiste seg opp under middagen en dag og annonserte at Arabella ikke skulle få noen poteter fordi hun var for tjukk. Weir var nokså ung på dette tidspunktet, og så ikke logikken. Hun hadde jo lyst på poteter… Og broren hennes mumlet til hennes støtte at søsteren strengt tatt ikke var noe tjukkere enn ham, men dette viftet faren bort med en setning: Det er annerledes, du er gutt.

Weir fikk det nesten inn med morsmelka at det å få en tjukk datter var et stort nederlag. Hun har en teori om at alle som ønsker seg en datter, rangerer utseendet høyest. Det er om å gjøre å få en vakker, slank og smart datter, men om noe skal sløyfes til fordel for noe annet, er det intelligensen. Om det stemmer generelt, vet jeg ikke, men det stemte i familien hennes. Lille Arabella begynte å legge på seg uten at det fantes noe forklaring på det. Hun spiste ikke noe mer enn alle andre (foreldrene hadde jo ansvar for maten, og de serverte porsjonene). Men Weir la på seg uansett, og hun ante ikke at det var noe problem før foreldrene fikk et nærmest hysterisk forhold til datterens kropp.

Hun minnes en dag da hun fortalte moren at hun var sulten. Hun fikk et snerpete “så bra” til svar, og skjønte ikke hva det var som var så bra med det. Det var jo ubehagelig! Moren hadde dermed ingen planer om å lage noe mat til datteren, og sulten ble mer og mer påtrengende, helt til jenta snek seg ut på kjøkkenet og begynte å hive i seg mat i skrekkslagent skjul. Jeg trekker frem denne fordi dette nok var en annen milepæl: Potet-situasjonen gjorde ikke bare Arabella bevisst på sin egen vekt, men også at hun hadde andre krav til utseende enn sine brødre. Denne situasjonen, der hun for første gang snek seg ut på kjøkkenet og kastet i seg altfor mye mat fordi hun var redd for at moren ikke hadde tenkt til å lage mer mat til henne, markerer skammen og desperasjonen knyttet til det å gjøre noe så naturlig som å stille sulten.

Dette er bare to av fortellingene Weir har fra et hjem som nok var mer brutalt hva gjelder vekt enn den gjennomsnitlige familie. Gang på gang får vi situasjoner der forfatteren enten må snike i seg mat, eller blir offentlig ydmyket av foreldrene (som ved koldtbordet på et fancy pool-party der hun allerede var noe sårbar i bikini, da faren kjølig ropte til henne over plassen: “er du sikker på at du skal ha både ris og poteter..?”)

Mat er vanskelig for veldig, veldig mange mennesker. Det ser vi jo bare i det faktum at vi har en enorm fedme-epidemi gående verden over (WHO beregnet for ikke så lenge siden for eksempel at over halvparten av alle kinesere vil være overvektig innen 2015). Weir gjør ikke noe poeng av å diskutere problematikken i et større bilde, men fortellingen hennes gir inntrykk av at dersom hennes forhold til mat ikke hadde blitt så anstrengt som det ble under oppveksten, ville hun muligens ikke ha overspist og skammet seg i sånn grad hun gjør nå. Hun ble skremt til å overspise i skjul fordi hun var redd for at moren ikke skulle gi henne mat (dette skjedde gang på gang, moren var ikke veldig interessert i hverken å lage mat eller spise den), og gang på gang ble alles oppmerksomhet vendt mot vekta hennes gjennom spydige kommentarer fra aller nærmeste familie. Skam og ydmykelse ble automatisk knyttet til hver eneste matbit.

Hun har fortellinger som spenner fra barndommen og helt opp til nåtiden, når hun tvangsmessig spiser opp rester fordi det jo er en skam å kaste mat! Hun forteller om sine uendelige forsøk til å bli skuespiller i håpløs konkurranse med alt fra normalt slanke til unormalt tynne. Hun forteller om hvor urettferdig det er at TV (i hennes ungdom i allefall) så var det plass til menn av alle mulige former og farger, men kvinner var det stort sett bare en type av: slanke og vakre med skinnende hår (ikke heeeelt annerledes en dagens TV med andre ord). De få overvektige damene på TV, hadde karakterer som passet overvekten. Med andre ord: vekta definerte personligheten.

Totalt sett var dette ei interessant, liten bok. Jeg kjenner ikke ei dame som har et fullstendig uanstrengt forhold til mat, og det er også noe av poenget til Weir. Jeg synes kanskje at det blir litt enkelt å se på dette som noe som helt utelukkende preger kvinner (noe hun har en tendens til). Menn er stadig på diverse dietter og på treningssentere osv, og selv om Weir selv opplever at mannen hennes har et fullstendig uproblematisk forhold til mat, betyr ikke det at problemet ikke eksisterer. Men at det rammer kvinner hardest og i et større bilde kan jeg gå med på. Kvinner selv føler det i allefall sånn i veldig høy grad.

Jeg er uansett glad for at jeg ikke vokste opp i familien til Arabella Weir… Makan.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min.