Det er en relativt enkel og heller ikke spesielt original historie (jeg mener for eksempel å ha sett en svensk film som minner sterkt om plottet her). Det handler om vanskelig oppvekst og forholdet til foreldre og om å tilgi dem og bli voksen. Det skurrer litt i replikkene her og der, men jeg er villig til å tilgi mye av det, for dette er faktisk ganske rørende og effektivt fortalt. Smerten til aktørene når inn og Lene Asks poetiske tegnestil passer godt til en slik type fortelling.