Bokelskere.no

Ei unik bok, som eg no har lest for andre gong. Gøy å bli kjent med det finske lynnet og kulturen, om enn satt litt på spissen. Skulle ikkje tru ei bok med eit slikt tema kunne bli feelgood! For det endar jo bra, trass alt. Hadde vært moro å sett denne som film ein gong.

I boka skriver Paasilinna humoristisk om et dypt tragisk tema: Selvmord. Det gjør han på en slik måte at vi får respekt og empati for alle menneskene som går rundt og lurer på om de skal ta livet sitt. Samtidig blir handlingen mer og mer burlesk og usannsynlig. Etter hvert som du kommer utover i boka forstår du at problemet selvmord løses best når likesinnede kan komme sammen og snakke om det. Kommunikasjon. I denne boka harselerer Paasilinna mye med mytene omkring den tungsindige finnen, slik vi i sin tid møtte det i finsk fjernsynsteater. Utrolig mye humor - jeg humret meg gjennom boka. 5

Kollektivt selvmord er den fjerde av Paasilinnas bøker som er oversatt til norsk, og den forener alle hans typiske trekk: humoristisk tilnærming til alvorlige temaer og stor innlevelse i høyst vanlige menneskers liv og problemer. Kollektivt selvmord ga meg virkelig sansen for Paasilinna.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

I stedet for å stjele jaguaren så la de seg under bilen for å trekke inn eksosen. Ja så feil kan man ta.

Dette er en bok med mørk humor og mye latter, det er et alvorlig tema Arto skriver om men han skriver på en slik måte at du faktisk sittet og ler av de situvasjonene han beskriver. Dette er også en bok til ettertanke og vil få deg til å skjønne litt mer om selvmord. Anbefales på det sterkeste

Jeg fikk Kollektivt selvmord av en venninne for over et år siden. Det var enten til jul i forfjor eller til bursdagen i fjor, men det er ikke så viktig. Det som betyr noe, er at det er superlenge siden, og jeg har dessverre ikke fått lest den før nå. Jeg har hørt mye om boka tidligere siden både pappa og søsteren min har lest den, og jeg hadde derfor store forhåpninger. Boka var ikke så morsom som jeg hadde håpet, men likevel likte jeg den godt.

Jeg har tidligere lest Harens år av Arto Paasilinna, og det eneste jeg husker er at jeg likte den godt. Det er ganske mange år siden, og jeg leste den over skulderen til mamma på flyet hjem fra ferie en gang. Jeg husker ikke hvor vi hadde vært eller hvor gammel jeg var, men jeg husker at jeg likte boka godt, selv om jeg sikkert var altfor liten til å forstå den.

Arto Paasilinna viser oss en ganske deprimerende del av det finske samfunnet, og hvor riktig det er vet jeg ikke, men det virker som om finnene er et ganske suicidalt folkeslag. Hvor representative karakterene i Kollektivt selvmord egentlig er, vet jeg ikke, så man må nok ta det med en klype salt. Likevel kan det godt hende at det er høy selvmordstatistikk i Finland. Arto Paasilinna er kjent for å ta opp samfunnsproblemer i bøkene sine og skrive om dem på en humoristisk måte, så det ligger nok noe i det.

Selvmord er et veldig alvorlig tema, og det er utrolig trist når noen føler at dette er eneste utvei. Likevel klarer Paasilinna å skrive humoristisk om teamet, samtidig som han får frem at det kanskje ikke er eneste utvei. Selv om livet ser fælt ut for øyeblikket, kan det bli bedre, og det er verdt å gi livet en ny sjanse. I tillegg forteller han at man ikke er alene i desperasjonen sin, og at ved hjelp av andre kan man overkomme de største hindere.

Jeg må innrømme at jeg trodde Kollektivt selvmord kom til å være morsommere. Ikke misforstå meg, jeg likte boka godt, men den levde dessverre ikke helt opp til forhåpningene mine. Boka er morsom, men ikke så morsom at jeg lo høyt. Det var mer den typen "det er morsomt, men jeg ler kun inni meg"-morsomt. Gir det mening?

Det skjer så utrolig mye rart i Kollektivt selvmord. Historien er helt absurd og til tider litt urealistisk. Likevel synes jeg den var underholdende, selv om jeg var litt forstyrret da jeg var ferdig med boka. Haha, men det var en god type forstyrret. Karakterene i boka kommer ut for så utrolig mange surrealistiske situasjoner, og det hele er så utrolig rart.

Alt i alt likte jeg Kollektivt selvmord godt, men boka er nok ikke blant mine favoritter. Likevel er det en god bok, og det kan godt hende at andre synes den er mye morsommere enn det jeg gjorde.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Kollektivt selvmord er en bok innpakket med herlig galgenhumor. Inneholder forfriskende og hysteriske skildringer som får meg til å le høyt. Paradoksalt nok ble jeg i svært godt humør av å lese denne boka. Hvem skulle tro at å lese om selvmord ville gi økt livslyst hos leseren? Rett og slett herlig.

Denne elleville og absurde historien begynner en midtsommerkveld da den mildt sagt deprimerte direktør Rellonen etter sin fjerde konkurs er på vei inn i en låve ved sommerhuset sitt for å skyte seg. Der oppdager han offiseren Kemppainen som allerede er i ferd med å feste repet sitt til en bjelke. De bestemmer seg for å utsette handlingen, og etter en lang og fuktig nattlig diskusjon finner de en god løsning - de vil samle selvmordskandidater fra rundt i landet til et seminar. Etter det svært vellykkede seminaret bestemmer en gruppe seg for å begå kollektivt selvmord. Dermed starter en vanvittig reise i en brenn ny luksusbuss på vei mot «dødsriket». De reiser rundt hele Finland for å samle opp aktuelle selvmordskandidater. Da alle er på plass går turen først til Nordkapp. Der oppstår komplikasjoner og dermed fortsetter ferden videre ned gjennom Europa. Passasjerene ombord opplever mange absurde og humoristiske episoder på veien. Underveis blir vi kjent med menneskene ombord i bussen, mennesker med den ene mer tragiske livshistorien enn den andre, samtidig sitter latteren og humoren løst både hos dem og hos leseren. De koser seg sammen med god mat og mye drikke og de deler historier og opplevelser.
Paasilinna har en humoristisk tilnærming til alvorlige temaer og stor innlevelse i høyst vanlige menneskers liv og problemer. Spørsmålet er jo selvsagt om denne fantastiske bussturen før døden blir så vellykka at hele det store, kollektive selvmordsprosjektet går i vasken. Det skal ikke røpes her, men det jeg kan røpe, er at jeg lo ofte og med god samvittighet av selvmorderne. Man skal være veldig tung til sinns for ikke å la seg underholde av Paasilinnas selvmordskandidater.

ML

En bok som forteller meg noe om at mennesker har lett for å grave seg ned i sine egne problemer, sitt eget mørke. Ofte skal det ikke så mye til for at vi føler oss sett og møtt, og fjerner oss fra mørket. Av og til kan vi være fast bestemt på våre egne mål, helt til vi møter en situasjon som tvinger oss til å tenke annerledes.
Da jeg begynte å lese boka, tenkte jeg at det var galskap å lese en bok som hadde et slikt tema og behandlet det på en slik måte, selv om jeg visste hva slags rykte Arto Paasilinna har. Forfatteren evner å gjøre det mørke lyst, det tragiske litt komisk, og det kommer stadig nye overraskelser og vendepunkt. I stedet for døden, ender mange av deltakerne på turen opp med gode venner, og flere av deltakerne forelsker seg i hverandre.
Jeg gir boka karakteren 4, fordi jeg opplever at den ikke er helt min sjanger. Likevel er den fylt av en humoristisk snert og er skrevet på en fengslende måte. Den gir meg også noen nye perspektiver på et tema som er nedtonet og vanskelig å snakke om.

Vi møter den meget deprimerte direktør Onni Rellonen på midtsommeren som nylig har gått konkurs – for fjerde gang. Han finner frem revolveren og bestemmer seg for å skyte seg selv, og vandrer, om enn noe nølende, inn på en løe men støter overraskende nok på en annen selvmordskandidat, Oberst Kemppainen, som skal til å henge seg selv. Mennene begynner å snakke sammen og finner tonen, og etter et par dager i hverandres selskap finner de ut at kanskje flere ville kunne dra nytte av et slikt møte som dette – som forøvrig bare var et lykketreff i deres situasjon. De begynner å planlegge et prosjekt slik at alle deprimerte og livsleie finner skal kunne ta selvmord sammen – i kollektiv – for å kanskje få noen fordeler ut av tragedien. De legger ut på en reise med buss, og de vil oppleve mye merkelig på denne turen.
Jeg følte allikevel at boken ikke helt nådde toppen, da den for min del heller var fascinerende enn spennende. Jeg klarer ikke helt sette fingeren på det som trekker den ned, men allikevel super.

Les mer: Her