Den grep meg aldri og jeg syntes den var kjedelig, så jeg leste ikke hele
Når man leser om en slik suksesshistorie i kroner og øre for en debutroman, skrus forventningene opp når man skal lese den. Selv om jeg av erfaring vet at det ikke alltid tilsier at min leseopplevelse blir i overensstemmelse med dette. Bevares vel, dette er en god roman. Men jaggu har den mange konkurrenter er min konklusjon. Link til et innlegg på bloggen min som jeg skrev etter å ha lest romanen
Dette er en debutant med et historisk forhåndssalg. 600 000 britiske pund fikk forfatteren i forskudd for denne romanen, og dermed sto forventingene i taket.
Vi er i Dublin i 2008, rett før presidentvalget i USA. Det er stor spenning knyttet til om Obama vinner valget. Her møter vi Bruno, amerikaneren som har blitt arbeidsledig som følge av Lehman-saken og finanskrisen i USA. Han rømmer landet og drar til Irland for å finne sine slektninger. I Dublin sporer han opp Addie (Adeline). Hennes far var fetteren til Brunos far.
Addie har bare søsteren Della og faren igjen av sin familie. Faren er en ordentlig særing og vil ikke vite av denne amerikaneren som en dag stå på trappa hans. Addie derimot er ikke så standhaftig, og søt musikk oppstår.
Uten å røpe for mye av handlingen så går det ikke som det pleier i slike romaner. Historien tar en uventet vending, og avslutningen gjør boka til en litt annerledes kjærlighetsroman.
Hadde jeg jobbet i et forlag er det ikke sikkert at denne ville bli kalt en "framtidig klassiker" etc. Var en nokså ordinær historie med utgangspunkt i slektsgransking og det amerikanske presidentvalget da Obama vant første gang. Og er vi der igjen at en viss prosentandel av bøkene må ende med død? For meg blir historien bedre om personene får leve videre, i motsetning til krimgenren der man forventer død.