Lekent, ømt og sårt

Om forfatteren og hans forfatterskap

Øystein Wingaard Wolf (f. 1958) er forfatter og sanger, kan jeg lese på Wikipedia. Det er særlig lyrikk han er kjent for, og hans imponerende bibliografi består også i all hovedsak av dikt - med en og annen roman innimellom. "I norsk samtidslyrikk figurerer han som en original og kraftfull outsider", kan jeg videre lese, og det er dessuten "skildring av enkeltmenneskets mentale og emosjonelle holmgang med livets store gåter" gjennom et "energisk og billedrikt språk" som kjennetegner hans diktning.

Selv må jeg innrømme at jeg hadde minimalt med kunnskaper om Wolf og hans forfatterskap før jeg møtte ham på Forfatterfight delfinale III på Kulturhuset (på Youngstorget, Oslo) rett før påske - der vi begge satt i juryen sammen med krimforfatteren Ørjan Nordhus Karlsson. Jeg fant ham så fascinerende at jeg bestemte meg for at jeg rett og slett måtte lese noe han hadde skrevet. Line (bloggeren bak Lines bibliotek) tipset meg i den forbindelse om "Brighton Blues", som hun selv har anmeldt på bloggen sin.

For øvrig kan det være verdt å få med seg at Øystein Wingaard Wolf debuterte med diktsamlingen "Morderleken" i 1981. Jeg teller dessuten 33 bokutgivelser og tre albumutgivelser i oversikten bakerst i boka. "Brighton Blues" er hans foreløpig siste bokutgivelse (2011), men det skal visst være enda en roman på gang i disse dager. Forfatteren har selv slitt med psykiske problemer (og har stått åpent frem med at han er bipolar), og at dette må ha inspirert ham i hans diktning, er vel hevet over enhver tvil. Da jeg møtte ham fortalte han dessuten at han har jødiske røtter, og også dette finner man visstnok spor etter i bøkene hans.

Om "Brighton Blues

Daniel er 18 år og har fått diagnosene bipolar lidelse og borderline personlighetsforstyrrelse. Han lever sammen med sin gale (udiagnostiserte?) mor, etter at faren for mange år siden overlot dem til deres egen skjebne. Underveis kan man saktens lure på hvem som egentlig er "galest" - Daniel eller hans mor ...

"Jeg så på de røde skyene på himmelen. De liknet blødende katter, og jeg kjente meg kvalm. Jeg tok opp en skarp stein og skar meg i halsen. Alle nederlag ble tydelige. Bipolar. En skam for familien. Det eneste som hjelper er litium og elektrodene. Mamma gråter.

Det skyer over. Solen smelter inn i psykiaterens øyne. Jeg ønsker jeg var en gris som kunne slaktes en gang for alle. I stedet blir jeg ønsket velkommen tilbake til menneskeheten, må reise meg opp og gå med mamma på tehuset hvor hun ble sittende og gråte. Halve tiden ligger hun til sengs, halve tiden vasker hun for de rike. Hun gjorde meg til en gnom etter at jeg ble født, lærte meg å løpe alle de bratte bakkene til Seven Dials, men jeg falt ned i avmakten over å ha sett alle sammenhengene raskere enn noen. Hun tåler meg, men elsker meg ikke. Det er for mye å be om." (side 7-8)

Daniel drømmer om så mye - bl.a. om Sophia, datteren til O´Brien, som han jobber hos. Sophia som er så vakker at hun jobber som fotomodell, og som virker uoppnåelig ... For hva kan vel Daniel egentlig stille opp med? Han som har vært tvangsinnlagt åtte ganger de siste fire årene, og som er en skam for familien ...

Min oppfatning av boka

Kapitlene i boka er korte, og er nesten som små noveller i seg selv. På tross av alt det triste, øyner vi likevel håp. Masse håp! Språket er poetisk og vakkert. Boka er en tynn liten flis, men ikke la deg forlede til å tro at det er en lettvekter man har med å gjøre. Setningene er fortettede og presise, og fanger mye mer enn ordene i seg selv uttrykker. Kanskje er det det enkle, autentiske som ligger i uttrykket som gjør så sterkt inntrykk?

Det er så mange lag i romanen, som berører meg sterkt. Som f.eks. behandlingen Daniel får både av sin egen mor, psykiateren og det som må være barnevernet. Hele tiden er det de voksne som har definisjonsmakten, og mot dette er han sjanseløs. Men bare nesten. Redningen ligger i bluesen og munnspillet, vennskapet med Greyhound (en ulovlig innvandrer fra Nigeria), drømmen om Sophia og diktene han skriver. Da får det heller være at moren ikke elsker ham, håner diktene hans og anser ham som en skam for familien.

Jeg synes for øvrig at Frode Helmich Pedersen uttrykker det hele så fint i sin anmeldelse av boka:

"Selv om Daniel lider under morens manglende kjærlighet, er han altså også i stand til å more seg over henne. Selv når hun er på sitt mest ondskapsfulle, finner han glede i å skildre henne. Dette forteller oss noe om litteraturens og musikkens terapeutiske egenskaper. Gjennom poesien lærer den unge gutten å sette pris på livet slik det er, han «lærer å se», som Rilke i sin tid uttrykte det. Og gjennom bluesen finner han form til sin lengsel, og det gjør ham mer godt enn all verdens medikamenter og konsultasjoner hos psykiateren."

Jeg klarte aldri helt å få tak i når handlingen i boka kan ha funnet sted, men dette er heller ikke det viktigste. Badebyen Brighton utgjør et stemningsfullt bakteppe, med mye lettlivet moro sommerstid. Dette gjør at Daniel sluntrer unna medisinene som skal holde ham frisk og stabil, fordi det brennende ønsket om å være levende og fullstendig til stede i sitt eget liv vinner over fornuften. Han blir med andre ord atter manisk ...

Jeg ble svært sjarmert av romanen "Brighton Blues", og kan absolutt tenke meg å lese flere av Wingaard Wolfs bøker. Han klarer det kunststykke å kombinere smerte og humor og en slags letthet oppi det hele - noe som røsker solid opp i fordommene rundt at livet er slutt dersom man har vært så uheldig å få en psykisk lidelse. Er det noe jeg sitter igjen med etter å ha lest "Brighton Blues", så er det nettopp det stikk motsatte!

"Brighton Blues" er en roman som virkelig fortjener mange lesere! Den er rett og slett en perle!

Stemninger. Øyeblikk. Tunge sinn i luftige svev. Det utenkelige skjer. Forventninger oppfylles ikke. Sammenhenger mangler. Ikke alt stemmer. Det flyter vakkert sammen. Lettlest som en barnebok.