Bokelskere.no

Denne boka kom ut i 1948, det vil si i det som for meg står for kriminallitteraturens gullalder, spesielt i Norge. Den har flere karakterisitka som tiltaler meg, som korte kapitler og et begrenset sideantall (137 sider). Dette er dog mine subjektive preferanser, og gjør den ikke nødvendigvis til en god bok objektivt sett.

Selv om den ikke er så kjent i dag, har boka en ganske høy status i norsk krimlitteraturhistorie. Den gjorde stor suksess da den kom , og ble trykket i flere opplag. Den ble også filmatisert i 1949. Også filmen ble en suksess, og markerte starten på en kort, men suksessrik regissør-karriere for Edith Calmar.

Dagbladets krimekspert Fredrik Wanderup har kalt boka"Norsk krims skulte perle”, og i Dagblades kåring av Norges beste kriminalroman gjennom alle tider i 2009, kom den på en 17.plass. Boka er nyutgitt i 2012, så man slipper å jakter rundt i antikvariater for å finne den.

Men den som venter seg en tradisjonell krim-roman med en forbrytelse i den ene enden og en oppklaring i den andre, kan bli skuffet. Allerede på første side får vi kjennskap til både forbrytelse og forbryter. Boka handler i sin helhet om hovedpersonens ekteskap, og den dramatiske uviklingen i det. Dette er nok grunnen til at boka lenge ikke ble oppfattet som krim, og ikke er tatt med i standardverket på området: Bjørn Carlings ”Norsk kriminallitteratur gjennom 150 år”.

Jeg syns boka unndrar seg terningkast, men krimentusiaster med en viss selvrespekt bør ha lest den, gitt den status og betydning den har hatt.

Boka er gammeldags skrevet, men har noen setninger og vendinger som er helt fantastisk bra. Så skal du lese en bok som er tidstypisk for perioden er dette et godt valg. Nå skal jeg se filmen også.