Viser 1 til 10 av 18 omtaler
Den har alt.
Her er min anmeldelse av Stryk Meg Over Håret
Stammen i historien er sterk, men ødelegges for meg av et for enkelt og dårlig språk og mange platte vendinger. Innimellom følte jeg meg hensatt til "i virkeligheten"-fortellinger fra ukebladene.
Makan til møl!
"Stryk meg over håret" er en bok om følelser, relasjoner og vennskap på tvers av generasjoner.
Den handler om hva konsekvensene kan bli om en har ubearbeidede hendelser i livet.
Hovedpersonen i boka - Guro - er en tilsynelatende vellykket karrièrekvinne. Men som hos mange , går hun rundt med følelser som hun ikke har bearbeidet. Hos Guro gir dette utslag i bulimi.
Boka skildrer prosessen Guro går igjennom for å få kontroll på den livstruende sykdommen . Handlingen er lagt til Bergen og til Provence.
Selv får jeg lyst til å reise til byen Callian i Provence og besøke kafeen " Au Rendez Vous" som Agnes L Matre så levende beskriver i denne nydelige boka.
Boka har god flyt og et språk som gjør at en levende ser handlingen for seg. Den er fiktiv, men inspirert av forfatters egne erfaringer og personer som har delt sin historie med henne.
Sitatene fra Bjørn Eidsvåg's sanger er med på å gi den et løft.
Anbefales på det varmeste.
Utad er Guro en vellukket karrierekvinne, men sannheten er at hun lider av bulimi. Legen hennes ber henne om å ta tak i sykdommen med mindre hun har lyst til å dø. Som vanlig når ting blir vanskelig, flykter Guro. Denne gangen til vakre Provence som en slags selskapssdame for Marie. Der møter Guro mennesker som setter livet hennes på hodet.
Veldig bra om tabubelagt tema!
Enkelte ting kan ikke fortrenges ...
Guro er en enslig, ung og selvstendig kvinne som tar jobbkarrieren sin alvorlig, men det er bare en fasade. Innvendig sliter hun med en alvorlig sykdom som hun holder hemmelig. Kun legen hennes vet om tilstanden hennes og råder henne om å gjøre noe med det før det er for sent. Hun har en alvorlig spiseforstyrrelse (bulimi) som fullstendig styrer henne. Hun spiser mye når hun har problemer og spyr det ut igjen. Hun til og med kjøper mat som gjør det lettere å spy det ut rett etterpå. Istedet for å ta tak i problemet som legen råder henne til, velger hun å reise bort en stund, flykte fra problemet og ta en pause fra jobben. Hun drar til Callian i Provence hvor hun får bo hos en gammel, men sprek kvinne som heter Marie. Der møter hun også Dominic som hun blir godt kjent med etter hvert. Begge merker at det er noe med Guro som de ikke når helt frem til. Kommer hun til å åpne seg fult og helt for dem eller må hun konfronteres?
Dette er ikke en bok jeg vanligvis ville ha valgt å kjøpe i en bokhandel. Det er ikke helt min sjanger, men etter å ha lest litt om den på diverse norske bokblogger rundt omkring så blir man jo nysgjerrig. Og noen ganger må man jo lese alvorlige romaner også. Jeg var også heldig å få en kopi av forfatteren og få en sjanse til å lese boka selv. Noe jeg er glad for jeg gjorde selv om den ikke nådde meg helt. Som sagt er ikke dette en type bok jeg ville ha valgt å lese selv hvis jeg skulle på bokjakt, men som leser er det viktig å utvide horisonten. Det er det i alle fall for meg. Det er sunt å lese litt fra forskjellige sjangre og forfattere for ikke å lese det samme hele tiden.
Det som var mest fascinerende med boka var at jeg oppdaget hvor mye jeg og hovedpersonen Guro har til felles. Ikke når det gjelder spiseforstyrrelse, men mye annet. Vi fortrenger problemer istedet for å gripe tak i dem, vi gjemmer følelsene våre istedet for å vise dem og snakke om dem, og vi våger ikke å slippe noen inn, å la noen bli ordentlig kjent med oss. For min del er det ikke at jeg har noe å skjule, men tilliten min til folk generelt er på null. Vi er også redde for å nyte livet. Vi vet ikke helt hvordan man gjør det. Så jeg og Guro har mange felles svakheter som det var lett å kjenne seg igjen i.
I hvert eneste kapittel begynner med et vers av noen utvalgte Bjørn Eidsvåk sanger (er ikke noen fan av ham, men tekstene passer jo godt til innholdene til kapitlene). Kapitlene er korte og lettleste. Det er også lett å leve seg inn i både Guros og situasjonen til de andre. Det eneste som er litt irriterende med skrivemåten i denne boka er at noen setninger blir gjentatte her og der og noen av samtalene blir for ensidige. Litt gjentagende og historien har lett for å peke til det forutsigbare. Det jeg også lurer på er hvor søskene til Guro er? Hun nevner vel at hun har tre eller fire søsken så vidt jeg husker, men hvor er de? Hvorfor hjelper ikke de henne? Ja, jeg vet at hun har holdt sykdommen skjult, men har de ikke kontakt med hverandre i det hele tatt? Ble kontakten brutt eller vokste de fra hverandre da det forferdelige skjedde i Guros fortid? Det store tapet for hele familien som forandret alt.
Stryk meg over håret er ikke en bok eller sjanger som jeg leser til vanlig, men den gir lys over et alvorlig og fortrengt tema som er viktig å ta opp. Selv om det er et dyster tema er boka også oppløftende og vakker på sin måte. Det er en godvond roman på mange måter om dere skjønner hva jeg mener. Stryk meg over håret vil garantert treffe det rette publikum. Fin og vemodig sommerlesing.
Denne boken likte jeg ikke. Hovedpersonen er svært selvsentrert og aldri opptatt av noen rundt seg, likevel sier alle at "denne jenta er det verdt å passe på/være glad i/jobbe for" osv, det ble rett og slett irriterende. Bulimien følte jeg også ble feil, en med bulimi kommer ikke plutselig på utpå kvelden at hun glemte å kaste opp middagen. Boken tok seg opp litt mot slutten men alt i alt er bok jeg irriterte meg mest over og bare leste ut fordi jeg ikke liker å legge fra meg bøker jeg har begynt på.
Sist sett
