En bok om ondskapens natur, om sorg, om hevn.
En bok om tunge følelser, men som likevel opplevdes som en positiv bok

Jeg likte den svært godt.

Bra beskrivningar om mobbning men jag får inte tillgång till den konstiga relationen mellan den lilla flickans frånskilda föräldrar. Förstår inte hur författaren kan skriva så insiktsfullt om ett ämne men utan inlevelse i ett annat lika svårt. Oavsett detta är det en bra bok som tar upp det svåra ämnet att förlora sitt barn. Bokens största behållning är ett tal som pappan håller till mobbningsledaren. Dessutom förstår jag inte hur en sådan dom kan dömas på slutet då jag inte anser att pappan var den skyldige...

Fengende, gripende og trist

Noen vil sikkert mene at dette er en spoiler. Dersom du er i tvil - la være å lese min omtale!

Om å miste et barn

Ketil Bjørnstad (f. 1952) har opp gjennom årene utgitt 40 bøker (de fleste er romaner) og nesten 60 LP´er/CD´er. De fleste lesere forbinder ham med "Til musikken"-triologien, mens jeg skulle ønske at flere hadde fått øynene opp for hans Alvestad-triologi ("Drift" (1996), "Drømmen om havet" (1996) og "Veien til Dhaka" (1997)), for ikke å snakke om hans fantastiske romaner "Villa Europa" (1992), "Stormen" (1989) og "Skumringsmulighetene" (1990). De fleste av hans bøker har funnet veien til min boksamling fra begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag, sammen med en hel del av musikken hans (uten tvil med "Leve Patagonia" og "Mine dager i Paris" som høydepunktene, sistnevnte fulgt opp med boka "Dager og netter i Paris"). Jeg går aldri glipp av hans romanutgivelser, rett og slett.

"Verdens ende" handler kort og godt om det å miste et barn - det eneste man har - og hva det gjør med foreldrene som opplever dette. Aslak Timbereid er forlagsredaktør i et større forlag, mens hans fraskilte kone Hanne Lovund er forfatter. Aslak bor i Oslo, og Hanne bor i Sandnessjøen. Deres eneste barn, Emma, bor hos faren sin, og vi aner at årsaken er morens bipolare sykdom samt det faktum at et barn ville ha tatt fokuset bort fra kunsten, hennes forfatterskap. Nå er Aslak og Emma på vei nordover fordi Emma skal ha samvær med moren sin. De mellomlander i Trondheim og flyr videre til Sandnessjøen i en Twin Otter. Mens de sitter på flyet, reflekterer Aslak over sitt forhold med Hanne, som han ikke er lovformelig skilt fra enda.

"Hva var galt med Hanne? Var det galt at hun var manisk depressiv og ikke skjønte det selv? Var det galt at hun opptok all plass i sin egen verden?

Jeg sitter på flyet og tenker på dette. En plutselig åpenbaring. Når Emma er sammen med Hanne, er det ikke plass til Emma. Hanne fyller rommet. Selv når Hanne ønsker å være snill mor, lage pannekaker og leke, er det ikke plass til Emma. Det er bare plass til Hanne som skal være snill mor. Å være snill mor, krever stor mobilisering. Mange tanker. En del ofre, men mye tilfredshet etterpå. Triumfen overfor Emma: Jeg valgte deg fremfor å skrive den nye boken min. Er du ikke glad?" (side 30)

I forbindelse med landingen, som foregår under meget ugunstige vindforhold, skjer det fatale. Understellet på flyet knekker, Emmas sikkerhetsbelte løsner og hun slår hodet i setet foran og havner på gulvet i en forvridd stilling. En uke senere dør hun av skadene hun har pådratt seg.

Mens Hanne er mest opptatt av at flyveren, en ung kvinne i begynnelsen av 30-årene, burde ha taklet å lande under de vanskelige vindforholdene på flyplassen i Sandnessjøen, kretser Aslaks tanker rundt at det faktisk var flyveren som festet sikkerhetsbeltet til datteren. Gjorde hun det ikke skikkelig? Og kan man si at hun direkte eller indirekte forårsaket datterens død? Som om det ikke var nok at hun ikke greide å føre flyet inn for en mer behagelig landing ...

Etter kort tid bestemmer Hanne seg for å komme sørover for å bo hos Aslak, uten at de av den grunn gjenopptar forholdet. At de søkte trøst hos hverandre seksuelt rett etter dødsfallet, ligger der likevel som en uavklart liten verkebyll. Aslaks frustrasjon stiger i takt med at besøket trekker ut i tid, og spesielt er han bekymret mtp. sin eks-kones opptatthet av Cecilie Nesflaten, den unge flyveren ...

Verken Aslak eller Hanne er i tvil om at de skal delta på minnehøytidligheten som Emmas skole setter i stand. I Emmas klasse går ei jente, Jade, som mobbet og plaget Emma under hele hennes korte skolegang. Aldri lot hun Emma få være med på leken, alltid kom hun med illevarslende kommentarer når Emma forsøkte å nærme seg Jade og de andre jentene. Det er enkelt å tillegge Emma, den døde og forsvarsløse, alle gode egenskaper, mens Jade tillegges tilsvarende onde egenskaper. Under minnestunden tar han et sviende oppgjør med Jade, denne niårige jenta som gjorde datterens korte liv til et helvete.

"Men var Emma bare god? Og var Jade bare ond? Rousseau påpekte at ved alt ondt som rammer oss, ser vi mer på hensikten enn på virkningen: En taksten som faller fra et tak kan skade oss mer, men sårer oss ikke så mye som en sten som kastes av en som vil oss ondt. Stenen kan av og til bomme, men hensikten bommer aldri." (side 183)

Hannes opphold hos Aslak kompliseres ytterligere da en venninne av Aslak, Tuva, kommer halsende fordi hennes voldelige eks-mann - også han bipolar - plutselig har dukket opp, og hun føler seg utrygg i sitt eget hjem ... Noe urovekkende blir Aslak vitne til hvordan Hanne rett og slett tar over hele vennskapet med Tuva. Likevel er man aldri i tvil om at bokas egentlige tema er hvorvidt Aslak og Hanne til slutt vil klare å forsone seg med det som har skjedd, eller om hevnen er den eneste farbare veien for å få slutt på egne lidelser?

"Verdens ende" er en engasjerende bok om et viktig tema. Ketil Bjørnstad skriver dessuten godt. Det forhold at hovedpersonen i boka er forlagsredaktør gir dessuten forfatteren anledning til å briljere med litteratur-henvisninger (hele tiden med sorgen i fokus) - i tillegg til en rekke musikalske henvisninger, slik han pleier. Dette skulle jeg ønske at han gjorde enda mer i bøkene sine!

"Kunsten, en form for sivilisasjon. Den gradvise, livslange byggingen av en tilstand av undring og alvor, som Glenn Gould skrev. Kunsten som trøst. Som en vei mot visdom og refleksjon. En måte å konsentrere seg på. Nå er det alvor i livet mitt. Dypt alvor. Men står kunsten klar til å redde meg? Jeg, som nettopp har skjelt ut en ni år gammel jente i alles påsyn på skolen der Emma gikk. Vil det styrke meg, eller roe meg, å gå på Nationalteateret og se Yasmina Rezas Blodig Alvor, et stykke som handler om nettopp det som skjedde mellom Emma og Jade, og hvor de voksne foreldrene, som møtes for å rydde opp seg imellom, begynner å oppføre seg like barnslig og emosjonelt perfid som barna? Nå, når det virkelig gjelder, skulle kunsten være der for meg." (side 197)

I tillegg til å vise til Yasmina Rezas berømte teaterstykke, viser han også til Albert Camus´ "Den fremmede" på side 261, Thomas Bernhards "Trær som faller" på side 224 og Ernest Hemingways "Og solen går sin gang" på side 197 - bare for å nevne noe. Han sammenligner dessuten sitt oppgjør med Jade og sitt eget raseri med Dag Solstads Elias Rukla i "Genanse og verdighet".

Slutten av romanen er, uten å røpe denne nærmere, i overkant melodramatisk. Samtidig blir dette et bilde på hva som kan skje med mennesker når man er farlig nær stupet i sin egen tilværelse. Noe av det jeg liker aller best med Bjørnstads bøker er hans evne til å beskrive mennesker gjennom få, presise ord. På den måten penser han leseren inn på det sporet han ønsker, uten noen gang å bli overtydelig. Han har en tendens til å fremstille kvinnene som sterke, og mennene som ofre for deres handlinger og valg. I så måte representerer ikke "Verdens ende" noe unntak, selv om jeg aldri var i tvil om hvem av hovedpersonene i boka som kommer til å lande med begge beina på jorda bare det får gått litt tid. At boka er meget lettlest betyr ikke at den er en lettvekterroman - bare at forfatteren er usedvanlig god på å skape en fin flyt. Denne gangen er det dessuten mye raseri i teksten, som Aslaks indre oppgjør med skoleverket og dets neglisering av barn som ikke har det bra. Som om det var barnets egen skyld at det blir mobbet eller at det er for ubehagelig å gjøre noe med en vanskelig situasjon, særlig der mobberens foreldre er meget ressurssterke. Minnestunden som skolen steller i stand blir sånn sett et bilde på en dårlig samvittighet, viktigheten av å gjøre det som er riktig - etterfulgt av sjokket over at Aslak, avdødes far, ødelegger alt det pene og pyntelige ved å angripe en niårig mobber. Men som om det likevel finnes en viss rettferdighet i livet, er Aslak senere vitne til at Jades pappa kræsjer sin rådyre bil ... Jeg er ikke i tvil: her blir det terningkast fem!

Les mer her.

En bok som er veldigt godt skrevet og med mange ord som i begynnelsen forveirret , men når hovedpresonen jobbet i et bokforetak som lever av ord så falt alt på plass , Og tema i boka er viktig .

Jeg har lest mye av Ketil Bjørnstad og har hatt stor glede av hans forfatterskap. Jeg ser alltid fram til nye boklanseringer fra denne forfatteren. "Verdens ende" er en annerledes bok av forfatteren selv om språket og hans til tider "svulstige" formuleringer er gjenkjennende. Men det kler bøkene hans og jeg liker språkdrakten.
I denne boken er det sorgen over barnet Emma, som blir drept i en flyulykke, det handler om, forholdet mellom Emmas fraskilte foreldre og hvordan de sammen og hver for seg takler sorgen. Men mest av alt handler boken om "skyld og hat" og hvordan "ta dem" som har gjort livet surt for datteren mens hun levde, og ikke minst ramme på hardest mulig måte den de mener er skyld i ulykken, nemlig den kvinnelige piloten. Det som slår meg i begynnelsen av boken er at jeg som leser ikke helt klarer å ta del i sorgen, jeg er aldri i nærheten av "klump i halsen". Hele sorgprossessen skisseres med en distanse som er veldig merkbar. Jeg undrer meg over at jeg ikke "føler" sterkere enn jeg gjør. Men allikevel engasjerer boken hele veien. Og kanskje har dette vært et bevisst valg fra forfatterens side. Handlingen bygger seg gradvis opp og det ender i et cresendo da faren tar et oppgjør i Emmas klasse under et minnesamvær. Det er som en befrielse, og med ett er jeg revet med og nesten applauderer faren som ikke helt forstår hva han gjør. Fra nå av får boken en ny dimensjon og det blir stilt viktige spørsmål: Var Emma bare god og de andre bare onde? Finnes det nyanser her? Jeg likte siste halvdelen av boken best, som leser ble jeg tvunget til å være med å vurdere situasjonen, vurdere foreldrenes reksjonsmønstre, prøve å sette meg inn i de andre involvertes situasjon, finnes det noe rettferdighet? Boken berører viktige elementer i livet, den setter det gode opp mot det onde, først nådeløst, etterhvert trer rettferdigheten fram. Jeg lærte også mye om menneskesinnet, hvordan "de onde" ikke ser/forstår hvilken traume de kan påføre andre. Til og med Emma på 9 år så dette i forhold til den slemme skolevenninnen Jade og sa: Jeg tror ikke hun er slem, bare syk". Alt i alt er dette en velskrevet og god roman. Hvorfor jeg gir den terningkast 4 er fordi jeg synes forfatteren yter Emmas mor, Hanne for liten empati og rettferdighet. Er det så stor forskjell på moren Hanne og faren Aslak når det kommer til stykket? Jeg tror det spørsmålet kan få stå åpent med tanke på nye lesere. Sammenlignet med andre romaner av KB som jeg har gitt høyere terningkast, når ikke denne helt opp, men jeg gleder meg til diskusjoner om boken. Jeg anbefaler den, absolutt. En viktig bok.

Halvlest bok! Denne ble for ordrik og dvelende og så synsvinkelen som aldri skiftet. I rettferdighetens navn - jeg leste bare halve boka. Kanskje hadde den blitt bedre etter hvert. Jeg synes også det var for mange klisjeer. Personene var det ene eller det andre, og så denne påtrengende jeg-stemmen som aldri slapp til andre.
Regner med at en så røynd forfatter som Bjørnstad vet hva han gjør. Kanskje gjør jeg boka urett. Men uansett så ble jeg aldri grepet .

Som vanlig er det en fryd å lese Ketil bjørnstads bøker,