Tiår etter å ha mottatt Helgas brev, svarer Bjarni henne med en dobbel kjærlighetserklæring. I ordene hans hører vi den glødende tilbedelsen som Bjarni har følt for Helga hele livet, men også den lojale tilknytningen han føler til gården sin, til fjordenes primitive natur, til hjemlandets folklore og levesett.
Det er en stemningsfull, gjennomtenkt og lidenskapelig roman. Fylt med lyriske beskrivelser av det islandske landskapet, naturen og sauen.
Bjarnis karakter er en refleksjon av islandsk karakter, pragmatisme og humor; mye mer markert før globaliseringen kom til øya. Det beste brevet jeg noensinne har lest. Bergsveinn Birgisson, hvorfor har jeg ikke lest deg før?

Nydelig bok, les den!

"Svar på brev frå Helga", Bergsveinn Birgirsson
Opp med hendene godtfolk; opp med hendene dokke som ikkje har vore innom tankar om kor livet hadde ført dokke om dokke hadde fulgt den først store kjærleiken, gifta dokke og flytta dit ho/han ville?

Ei sår, rørande, og tildels vond bok med frie innslepp av humor.
Ei lita bok som favnar mykje om så nær sagt alt mellom liv og død; ja det som gir liv også. Mykje sakn om den fyrrige kjærleika, satt opp mot distriktspolitiske virkemidlar; skal eg bidra til vekst i storbyen, eller skal eg halde meg til min stand og sikre distrikta?
Ei bok som sit lenge i.

Forbudt kjærlighet i brytningstider

(Et stykke på vei spoiler jeg handlingen i boka - så er du herved advart!)

Bergsveinn Birgisson (f. 1971) er islandsk forfatter og doktor i norrøn filologi. Han debuterte med diktsamlingen "Íslendingurinn" i 1992, og har totalt utgitt syv bøker; tre diktsamlinger, tre romaner og en sakprosabok ("Den svarte vikingen"). "Svar på brev frå Helga" kom ut i 2010, og den ble i 2012 nominert til Nordisk råds litteraturpris. I dag er forfatteren bosatt i Bergen, hvor han arbeider som forsker ved universitetet. (Kilde: Wikipedia)

Forlaget Pelikanen står bak utgivelsen av denne lille kortromanen, som i form er et kjærlighetsbrev fra sauebonden Bjarne Gislason på Kolkustad til elskerinnen Helga, som han for et helt liv siden ga avkall på. Kvinnen han en gang fikk barn med, men som han ikke hadde mot til å følge da muligheten sto der fremfor ham. For lenge siden mottok han et brev fra Helga, der hun fortalte at hun elsket ham. Hvorfor har han brukt så mange år på å svare på brevet hennes? I alle fall ikke fordi han noen gang har sluttet å elske henne ...

"Då du vart med barn og bad meg fylgja deg sørover, kom eg til vegskilet i livet. Vegen som eg hadde gått fram til dette, delte seg no i to. Eg fór dei båe. Og likevel ikkje nokon av dei. Det vil seie at eg gjekk den eine av dei, men hadde heile hugen min på hi sida. Hjå deg." (side 87)

For det er dette ene valget i livet, et valg Bjarne - nå tilårskommen - funderer over ... Var det rett? Og hva valgte han egentlig? Og kanskje viktigst av alt: var det nå egentlig han som tok valget når alt kom til alt? Nå er kona Unn død, og han kan for alvor våge å kjenne etter.

"Sume menneske døyr på grunn av det som er utanfor dei. Andre døyr fordi dauden er i dei frå gamalt av og låser seg om blodårene deira innanfrå. Dei døyr alle. Kvar på si vis. Sume fell i golvet midt i ei setning. Andre takkar fredfullt for seg i ein draum. Sloknar då draumen, slik som når ein film ikkje vert projisert på lereftet lenger? Eller skifter draumen berre form og får nytt ljos og nye fargar? Og legg den som drøymar, på nokon måte merke til dette?" (side 5)

Gjennom Bjarnes brev får vi innblikk i hvordan ekteskapet med Unn stivnet og ble til noe uten liv på flere enn en måte. Det minste offeret var at de ikke fikk barn. Det verste var at de aldri virkelig var nær hverandre. Nettopp derfor ble møtet med Helga så sterkt. Helga som bød på seg selv, som ga ham følelsen av å leve, følelsen av å være en attråverdig mann igjen ... Hvordan kunne han klare å unngå å ta dette i mot? Og hvorfor klarte han likevel ikke å bli med henne til Reykjavik da muligheten bød seg? Hvem var han egentlig utro mot? Kanskje mest av alt overfor seg selv ...

Samtidig som dette er en roman om et sidesprang og sterk og forbudt kjærlighet, er dette kanskje først og fremst en roman om kjærligheten til naturen, til sauene på gården og til landsbygda. Og om frykten for hva bylivet i Reykjavik egentlig ville hatt å by de to, dersom Bjarne hadde våget å flytte dit sammen med Helga. Det var altså ikke forpliktelsene overfor kona Unn som først og fremst sto i veien for dette valget, slik man kanskje skulle tro ved første øyekast.

Noe av det som bergtok meg mest under lesingen av "Svar på brev frå Helga" var, i tillegg til den sterke kjærligheten som beskrives, forfatterens evne til å nyansere persongalleriet. Ingen blir sittende igjen med skylden alene, for de er alle på et vis skyldige. Her velges ingen enkle forklaringsmodeller, ganske enkelt fordi samtlige av personene i boka er så komplekse og fylt av motsetninger. De er mennesker på godt og vondt, slik det jo er i virkelighetens verden også. Ingen er bare gode, ingen er bare onde eller uten karakterfasthet.

Denne romanen "kledde" det nynorske språket, fordi det ga romanen et litt nostalgisk preg. Jeg-personen er tross alt en gammel tilårskommen mann, og det krever at fortellerstemmen "stemmer". Det opplevde jeg at den gjorde, selv om forfatteren er en relativt ung mann. Bruken av et noe gammelmodig nynorsk fikk frem kontrastene til det moderne livet. For øvrig nevnes aldri den islandske finanskrisen med et eneste ord, men som leser er det vanskelig å la være å lese Bjarnes frykt for byen, materialismen og kapitalismen i lys av dette. Mest av alt fryktet han at han ville miste seg selv dersom han ga avkall på alt som hadde betydd så mye for ham i livet. Hvem ville han ha vært utenfor sine vante omgivelser?

Jeg hadde høye forventinger til boka på forhånd, og jeg ble ikke skuffet! "Svar på brev frå Helga" er rett og slett et vakkert lite mesterverk!

Helt til slutt: Cathrine Krøger skriver følgende i sin anmeldelse av boka i Dagbladet den 1. oktober 2012:

«Svar på brev frå Helga» ble skrevet i 2010, rost opp i skyene av kritikere og lesere, og nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Det selsomme er at forfatteren selv har bodd i Bergen de siste årene. Hvorfor i all verden har vi verken hørt om boka eller mannen, før brødrene Knausgård og Pelikan forlag skjønte at dette lille mesterverket måtte oversettes.

Og bare for å ha nevnt det: Forlaget Pelikanen er det Knausgård-brødrene som står bak - sammen med Asbjørn Jensen.

Selv om dette er en liten roman tok den litt lengre tid å lese enn jeg hadde trodd. Det har med at den er skrevet på det en anmelder kaller "gammel-nynorsk". En annen anmelder skriver om språket: «Den nynorske oversettelsen legger seg tett opp til det islandske språket og gjør den vanskeligere å lese enn originalen er for islandske lesere.
Dette tydeliggjør kulturfellesskapet med Island og gjør kanskje teksten mer autentisk gammelmodig, men det er synd når språket kan oppleves som en hindring.» link til et blogginnlegg om romanen

Etter fem sider er jeg allerede overbevist om at dette er en perle! Leser på dansk, men poesien og livet er sterkt, på tross av språket.

Ei lita perle av ei bok! Uvant i starten med den arkaiske nynorsken, men klarar du å overvinne den, så er belønninga stor!

Islandsk forteljarkunst på sitt beste. Gode historier, visdomsord og mykje god humor!

Jeg ble anbefalt å lese denne boka - en liten perle, ble den kalt. Jeg ble ikke så begeistret, men er villig til å forandre mening dersom andre kan peke på spesielle kvaliteter. Ofte så endrer jo synet seg gjennom en diskusjon der man oppdager sider ved bok som har gått en hus forbi.
Jeg opplevde boka som delvis kjedelig. Masse erotikk, ja vel, men opplevde erotikken som påklistret - side opp og side ned. Det var andre sider ved boka- interessante problemstillinger for alle mennesker, men disse druknet i gammelmannsfantasier! Spennende er det at boka bygger på gamle islandske fortellinger, men for meg var det ingen perle. Etter samtaler med hankjønn og hunkjønn: Er det stort sett menn som liker boka? I så fall- hvorfor mon tro?