Bokelskere.no

Er du villig til å lage et opprør for noe du tror på?

Tidligere i år, nærmere bestemt i april leste jeg den første boka i Matched - trilogien, og leste oppfølgeren i mai. Tok noen måneder før jeg fikk lese den tredje for det tok litt tid før jeg fikk den sendt av forlaget og andre bøker måtte prioriteres på forhånd. Likevel føltes ikke handlingen glemt og jeg hadde hele konseptet friskt i minne. Det skal uansett mye til for at jeg glemmer en bok, selv om den er bra eller dårlig.

I den tredje og siste boka følger vi samme spor som de forrige bøkene. Samfunnet som styrer alt og alle. De bestemmer når innbyggerne skal bli født, når de dør, hva de skal bli når de blir stor, hvor de skal jobbe og de bestemmer til og med hvem innbyggerne skal dele livet sitt med. Her er det snakk om rammer om trygghet og forutsigbarhet. Men Cassia velger å gjøre opprør selv om Samfunnet har valgt ut hvem som skal bli hennes livspartner, vet hun at hun må gjøre det eneste riktige og det er å kjempe for kjærligheten. For hun har nemlig følelser for en annen, men har hun mot nok til å gjøre noe med det?

Har ikke tenkt å skrive noen lang anmeldelse av Opprøret med tanke på at det er siste bok i en trilogi. Jeg skriver aldri lange anmeldelser når det gjelder oppfølgere generelt for å ikke røpe for mye. Vil heller ikke starte en diskusjon hvor alle som har lest trilogien også kan være med og snakke om de små detaljene for denne trilogien engasjerer meg ikke nok til det.

Den første boka, Cassias valg var ikke så verst. Den hadde et lovende konsept, og hadde mange nye, friske elementer med som fenget litt, så det var en helt grei start, men så begynte trilogien å dale med neste bok i serien, Flukten. Den føltes temmelig ensporet og litt platt. Litt fengslende i noen partier, men ellers satt jeg stadig og ventet på at noe skulle skje. Noe spennende. Den tredje og siste boka, Opprøret er den feteste boka av dem alle på over 500 sider. Som jeg har nevnt tidligere så skremmer ikke tykke bøker meg. Jeg er vant til å lese tykke bøker så det gjør ikke noe for min del, men 500 sider der det nesten ikke skjer noe og det er stort sett gjentagelser og forutsigbarhet. Da blir det litt traurig. Så det føltes mer ut som høflighetslesing når det gjaldt siste boka bare for å få fullført trilogien. Jeg følte meg ikke særlig engasjert. Følte det mer som pliktlesing. Syns det meste av konseptet hadde bra utgangspunkt, men det var noe med skrivemåten og utførelsen å gjøre som ikke falt helt i smak for meg. Tror ikke det har noe med oversettingen å gjøre, men følte bare selve skrivingen eller kanskje ikke skrivingen heller, men måten konseptet ble gjennomført på, ble litt platt og langtekkelig. Mye om og men om noe "lite".

Alt i alt var Opprøret grei underholdning, og ikke mer enn det. Savnet overraskelser, høyere spenningskurver og jeg følte meg dessverre ikke særlig knyttet til noen av karakterene. Boka ble dermed dessverre altfor forutsigbar og langtekkelig for min del. Jeg er glad for at jeg har lest trilogien likevel, men jeg har lest bedre ungdomsserier fra samme sjanger før og Opprøret ble dessverre ingen verdig avslutning for denne trilogien.

Synes denne serien er utrolig bra! Jeg elsker og lese og den første boka begynte jeg og lese i sommerferien, den var utrolig bra og jeg synes den har veldig gode baktanker. Det er en veldig spennende serie som jeg tror mange vill like, men om man ikke liker blandinger av romaner, spenning og i andre boken kamp på liv og død, er det nokk ikke en bok for deg. Håper dere leser denne boken tror nokk ikke dere vill angre!

Av :AL 11 år

Jeg liker trilogien til Ally Condie- den er ganske enkel- men den har fantasi og spenning ..så det var koselig å lese-ikke kjedelig En god del spennende "uttalelser" innimellom- til å tenke over

Dette er en anmeldelse av en oppfølger, så om du ikke har lest Matched og Crossed, bør du droppe denne omtalen, som garantert inneholder spoilere i forhold til de tidligere bøkene.

Etter å ha likt den første boka, Matched (Norsk: Cassias valg) ganske godt, og ha blitt litt skuffet over Crossed (Norsk: Flukten) er jeg bare sånn passe fornøyd med avslutningen. Har ikke hatt anledning til å skrive omtalen før nå (et par uker etter at jeg leste den) og vil absolutt si at finalen ikke gjorde nok inntrykk til at detaljene festet seg i minnet mitt.

Cassia oppdaget altså sprekker i fasaden til Samfunnet i første bok da en annen gutts ansikt dukket opp på skjermen i bare et sekund da hennes fremtidige ektemann ble valgt ut for henne. Det klarte hun selvsagt aldri å glemme, og matchen hennes Xander, som har vært hennes beste venn siden de var små, må plutselig konkurrere mot Ky – den mystiske og litt mørke badboyen hvis foreldre tilsynelatende forrådte Samfunnet. Xander har bare kunnet stå stille og se på at Cassia og Ky føler stadig sterkere for hverandre.

Så blir Ky sendt til en av de ytre provinsene. Cassia kan selvsagt ikke slippe taket på ham. Hun begir seg i bok to ut på en reise gjennom ytterlandet, og oppdager i stadig større grad hvor uperfekt Samfunnet egentlig er. Samtidig får hun stadig mer informasjon om motstandsbevegelsen, ledet av den mystiske Piloten, som bare venter på at tiden er inne for å velte Samfunnet en gang for alle.

I tredje bok er tiden inne, men etter en vellykket start begynner det å gå rett vest da de ikke lenger kan kontrollere det de har sluppet løs.

Det positive først: Ally Condie skriver vakkert. Hun fører et poetisk, fredelig og følsomt språk som aldri skurrer eller fornærmer. Dette har hun gjort gjennomgående i hele trilogien, avslutningen er intet unntak. Men så kan det også være nettopp dette som utgjør noe av denne seriens store svakheter: det er ingen utfordringer – ingen motstand. Det å lese ordene hennes er som å la vann gli gjennom fingrene. Det gjør seg godt med tanke på kjærlighetsfortellingen, men tar litt livet av det dystopiske elementet.

Det er det dystopiske elementet som interesserer meg, og jeg er nokså allergisk mot trekantdramaer og ellers klisjéaktig kjærlighet.

Det er poesien som driver særlig Cassia fremover. Hun har fått tak i noen gamle dikt, og dikter også litt på egen hånd. Poesien bruker tidvis som valuta, og Arkivarene (svartebørshandlerne, for å kalle en spade for en spade) bytter til seg og fra seg ordene. Om språklige virkemidler i Cassias tekst skal oppsummeres med ett ord, må det altså bli poesi. Og det er sikkert vel og bra, meeeeen…

Det dystopiske elementet er svakt oppbygd. Jeg har ikke inntrykk av at Condie egentlig er så veldig interessert i akkurat dette. Det er en bakgrunn for kjærligheten, trekantdramaet og poesien. Om man derfor ikke er kjempebegeistret for harde, dystopiske fortellinger kan faktisk denne serien være akkurat det man trenger. Men jeg opplever det i det store og det hele som ubrukt – eller tapt – potensiale. Alt er så lettvint. Hun kunne gjort så mye mer. Hun kunne stukket langt flere kjepper i hjulene på både karakterene selv og motstandsbevegelsen. Hun kunne ha gjort så mye mer ut av motstanden generelt. Men da hadde det antageligvis gått utover all plassen hun bruker på kjærligheten. Det tror jeg ikke hun hadde vært villig til å ofre.

Karakterene, som alle er i slutten på tenårene, oppfører seg så modent at jeg mister litt troen på at de faktisk er så unge som forfatteren forteller. De har godt grep om de virkelig store konseptene innen kjærlighet, dette med respekt, ro og “if you love someone, let them go.” Hvorfor er det ingen gnisninger mellom Xander og Ky? Om de begge elsker henne så høyt og inderlig, hvorfor er de så passive i forhold til hverandre? Jeg føler at Condie har tatt fra begge guttene – og Cassia for den saks skyld – et følelsesregister utover kjærlighet. Altså, stor kjærlighet. Cassia havner på en pidestall der alt sirkler rundt henne og guttene i bunn og grunn bare venter på at hun skal reagere. Det kunne med fordel blitt gitt mer plass til andre følelser enn den varme, inderlige og modne kjærligheten. At det stikker litt i magen på noen av dem i et sekund før de plutselig har det helt fint igjen, etter at det skjer noe som definitivt ellers burde generere reaksjoner, er liksom ikke nok…

Og en skulle kanskje tro at når Condie velger å ha tre forskjellige fortellerstemmer (Cassia, Xander og Ky), så ville stemmene være forskjellige. Det er de i det store og hele ikke. De er alle like poetiske og følsomme, og språklig klarer jeg ikke å skille protagonistene fra hverandre i det hele tatt.

Som sagt: Det blir for passivt, og i Reached har poesien gått fra å være en stor del av fortellingen til å dominere den. Det er ingen motstand, og egentlig føles det også som veldig lite fremdrift, selv om ting jo skjer. Condie tar ingen overraskende veier, hun følger stort sett hovedveien der vi ser hva som venter oss i horisonten. Flere av “tvistene” hennes kunne med fordel ha skapt mer krøll. Men nei. Veldig lite krøll. Bare passivitet og stor kjærlighet på hovedveien. Det blir kjedelig. Jeg tror jeg aldri har vært borti en så tiltaksløs leder av motstandsbevegelser. Hvorfor prøver aldri Condie å riste litt i meg? Er det ikke det som er hele poenget med dystopi?

Dette er altså ikke ei bok for de som liker dystopien for dystopiens egen skyld. Dette er boka for de som vil lese om stor kjærlighet til tross for ditt og datt av utfordringer. Dystopien danner et utvasket bakteppe. Intet mer, intet mindre. Dette blir dermed ikke min kopp med te, men jeg kan se for meg at den blir en innertier for andre typer lesere som er på jakt etter det boka faktisk har å tilby.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min.