Nordang har levert en vesentlig og fornøyelig røverroman
Norge er mett av dage. Leden kurerer man med en grinepille (et sleivspark til Wurzels «Prozac Nation»), kunsten er død, kunstobjekter (les: kvinner) er seldestruktive nomader, inspirasjon er bearbeidelse av misbruk, kropp er alt annet enn hellig.
Hovedpersonen Eva Dunkel er en hardcore performancekunstner. Hennes mislykka levitasjon (ref. Paul Auster!) på et utdrikkingslag setter i gang en rekke sprøe avgjørelser. Eva søker seg østover. Først til «båtfolket» - en dopa subkultur som konsumerer sarte pikesjeler. Så til Stockholm, til sin finlandssvenske poetmentor Ida Järvonen. Og videre derfra i en båt til Kaliningrad.
Togreisen fra Oslo til Stockholm sporer bokstavelig talt av da en gjeng partyrussere kaprer toget. Eva strander på en jakthytte i «dom djupa svenska skogarna» (tenk øksehumor og Pekka-vitser). Hytta deler hun med Adam – en russisk kar Eva ikke kan snakke med. Men han lærer henne å sette opp snarer og flå dyr. Krigslåta «Katjusja» som de hører på radioen, er det eneste som ligner på kommunikasjon dem imellom. Unntatt det kroppslige, da. Men sexen i Nordangs tekst er ganske uvesentlig. Her viser hun hvor skjødesløst et offer for misbruk kan behandle sin seksualitet. Avkledd foran kunstneres blikk som modell fra barns ben av, voldtatt av farens venn og sviktet av de voksne har Eva blitt et hull som stadig må fylles. Å bli fylt av den russiske bamsen nærmer seg imidlertid noe Eva tror er kjærlighet. Hm… Eva og Adam? Jeg lurer på om menneskeslekta kanskje ikke hadde blitt forvist fra paradiset, dersom de var velsignet av mangel på felles språk?
Astrid Nordangs forsking i angsten lodder dypere her enn i hennes tidligere romaner. Eva har mistet sin eneste datter til anarkistbevegelse. Den egentlige skrekken ved det er ikke terrorisme eller det faktum at datteren Ragna blir fengslet, men Ragnas raske kroppslige forvandling fra ungjente til ei ugjenkjennelig dundre. Det symboliserer noe Eva Dunkel frykter mest: Ragna er Evas kjød og blod, og når Ragnas kroppsgrenser flyter ut, blir rammen som holder Evas hysteriske sinn på plass, også sprengt.
Det hele settes i en større sammenheng i nedtegnelsene fra 1937 av den den tysk-jødiske kvinneforskeren Eva Finkelstein. I sobre memoarer tegner Eva (selvsagt, Eva!) Finkelstein, en dame som jobbet for å finne kur for overgrepsofre, en fornøyelig episode der hun hypnotiserer en nazioffiser til å leve ut sin fortrengte homofile legning. Det hele foregår i et luftskip, i et svev over verden. Og har vi ikke skjønt hva som påfører oss sårene, så fatter vi det nå – roten ligger i et Talmud som ikke er skrevet for kvinner, i et menneskesyn der noen er mindre verd enn andre. Dette innslaget er rett og slett en metaprosaisk perle som løfter Nordangs forfatterskap på et høyt internasjonalt nivå.
Virkeligheten overgår ofte fiksjonen. I «Eva Dunkel» finnes det akkurat nok plausible hendelser som dopsmugling, røverskip, trafficking, orgier, blod, slim, stank. Ingen av Evas valg er egentlig tilfeldige, de faller naturlig for henne som stadig balanserer mellom selvdestruksjon og selvoppholdelse. Og et lite håp. Av alle steder oppstår det i Kaliningrad. Nettopp her brytes Evas onde egosirkel av en annen karma, tenåringsjenta Aliosja, som Eva nærer en slags morsfølelse for. Det er bare litt synd at forfatteren får så dårlig tid på slutten og må oppsummere sammenhengene mellom båtfolket, smuglernettverket, ubåtkapteinen (tenk, vi ser ikke grenser under vann!), og den kriminelle høvdingen Vanja i et raskt referat.
Nordang skriver intelligent og levende. Hun er forut for sin tid. Språket er sint. Reisen er en gåte i David Lynchsk forstand, «a riddle» (apropos Henry Mulholland Must, rollespill og mord i «Mulholland Drive»). Boka gir masse tyggemotstand, hjernen min jubler, kroppen min blir kvalm. Og jeg ønsker meg en fortsettelse, gjerne om Ragna. Det hadde vært for gæli om «Svart honning» med den kunstneriske Mia og «Eva Dunkel» med den selvdestruktive Eva ikke munnet ut i den unge opprørske Ragna. En gang, på et eller annet vis…
