Bokelskere.no

Noen ganger er det ikke nok å angre Judy Garrow er bare en tenåring når hun blir gravid. Alene og redd velger hun å adoptere bort barnet sitt ulovlig. Dette forblir hennes store hemmelighet.

25 år senere er hun lykkelig gift med mann og datter. En tilfeldighet fører til at myndighetene får vite om den ulovlige adopsjonen. Det blir igangsatt full etterforskning, og plutselig befinner Judy seg midt i medias søkelys. Hva skjedde med babyen hennes? Og hvor er barnet blitt av?
Les hele omtalen her

SPOILER ALERT;Spennende utgangspunkt, men det ender dessverre i ingenting. Jeg har aldri vært noen fan av åpne slutter og når man aldri får svar på hva som skjedde-tok hun livet av babyen eller ikke?-Så plager det meg noe innmari.

Alle har jo skjeletter i skapet, eller?

Jodie Garrow har alt; et flott hjem, kjent og respektabel ektemann, to barn, og elsker å holde fasaden på den måten. Hun har jobbet hardt for å komme dit hun er nå. Selv kom hun fra vanskelig kår, og hadde en tøff oppvekst. Likevel har hun kommet godt ut av det med god utdannelse, og alt annet. Men da datteren hennes Hannah, blir utsatt for en ulykke blir tilværelsen for Jodie snudd opp ned. Noen på sykehuset gjør en oppdagelse, og kjenner igjen Jodie. Sykepleieren som kjenner igjen Jodie etter så mange år, begynner å snakke om en tid i livet som Jodie slett ikke vil snakke om. Jodie var nemlig selv en pasient på samme sykehus da hun var tenåring, gravid og ville gi bort barnet for hun følte hun ikke var i stand til å ta vare på det. Hva vil hennes nåværende datter og resten av familien hennes reagere når de får vite at Jodie har en datter fra før. Er hun fremdeles i live, og vil Jodies liv noen gang bli som før?

Psykologiske thrillere (og mørk litteratur) er vel det jeg leser mest av. Wendy James er et kjent forfatternavn for min del, men har aldri lest noe av henne før. Og psykologiske thrillere blir jeg aldri lei av. Begynte å lese boka uten noen særlig høye forventninger. Den hadde en lovende start, men så ble det litt monotont. Følte at ting gikk bare en vei og enkelte episoder passet ikke inn i fortellingen, som føltes litt malplasserte. Følte også at personene befant seg utenfor saken i stedet for inn i selve saken. Ting gikk rundt istedet for inn i saken som gjaldt. Det ble ikke intenst nok. Savnet også mer personutvikling i hele persongalleriet, egentlig. Enten hadde de bare en følelse eller gikk over til en annen følelse og disse følelsene varte litt vel lenge. Savnet mer variasjon i følelsesregisteret. De ble litt for pappfiguraktig. Må innrømme at Jodie var litt interessant å lese om, men det "damete" språket som Wendy James brukte plaget meg en god del. Dette er psykologisk thriller, men språkmessig sett virket dette nesten som en chick - lit bok. Det blir for damete alt med seg, og det er jeg ingen fan av. Språket og beskrivningene blir litt for feminint. Vet ikke hvordan jeg skal forklare dette på en forståelig måte, men språket, og beskrivelsene blir litt for overfladiske alt med seg. Det er det som er greia, og det har jeg ikke helt sansen for. Savnet litt røffere skrivemåte. Alt i alt blir både språket og handlingen litt for monotont og langdrygt.

Begynnelsen var både lovende og intenst. Jeg hadde håpet at det tempoet ville holde ut gjennom hele boka, men dessverre skjedde det motsatte. Det var lite utvikling gjennom både handling, karakterutvikling og skrivemåten ble en smule tam. Mye ble gjentagende, både av følelser og handling. Det føltes ut som om historien på en måte stoppet opp og forfatteren selv også var litt usikker på hvilken retning handlingen ville ta. Savnet en tekst som var mer strammet opp og en dose mer itensitet.

Et feilgrep hadde et godt utgangspunkt, og det er spennende å tenke hva man selv ville ha gjort hvis man befant seg i Jodies situasjon. Handlingen hadde også noen småspennende episoder, men alt i alt var dette en langsom psykologisk thriller og språket var litt vel feminint. Handlingen er realistisk nok til at det kunne ha hendt i virkeligheten og skapt store overskrifter for den det gjaldt, men stort mer enn det er ikke Et feilgrep så mye å snakke/skrive om. Det er dessverre en bok som går fort i glemmeboken. Savner psykologiske thrillere som virkelig overrasker og hjemsøker meg lenge etterpå. Et feilgrep var dessverre ikke en sånn bok.

PS: Sløvt av forlaget å skrive bakpå boka at hovedpersonen heter Judy (det navnet blir gjentatt mange ganger på baksideteksten), men i boka heter hun egentlig Jodie ... Et feilgrep det der gitt ...