Bokelskere.no

Jeg så på et vis at løsningen Cathrine velger er den løsningen som passer best i en bok. Og det er den løsningen det er lagt opp til. Men jeg tror ikke nødvendigvis den er den rette i et “vanlig” liv. Men den får en til å tenke, og det er det denne boken først og fremst gjør, den får oss til å tenke på hvordan en selv oppfører seg og på sine egne konflikter (som ikke trenger være store for å være et problem.) Den setter lys på helt vanlige ting, og noen ganger er det det vi trenger.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Cathrine arrangerer 40års-fest for ektemannen, Tom Ove, på samfunnshuset i bygda. Alle er der; også Tom Oves barndomskjæreste. Catherine kjenner på sjalusien, og går ut for å kjøle seg ned. Da kommer Alex, og han gjør det ektemannen ikke gjør - han SER Cathrine.
Plutselig står Cathrine ved et veivalg. Skal hun velge trygge Tom Ove, eller den spennende og flørtende Alex?

Lettlest om familie, kjærlighet og konflikter.

Lettlest og forutsigbar.

Nynorsk lettlest bok. Enkel og kjente utfordringer og konflikter. Fin.

Likte denne boka veldig godt! Lettlest, nydeleg språk og gode dialogar. Høg gjenkjennelsesfaktor for unge, middelaldrande kvinner som har vokse opp på bygda... Romantisk og litt feelgood, men unngår å bli klisjeaktig. Tar utgangspunkt i det daglegdagse og konkrete, men er ikkje overfladisk eller for lett. Handlar kanskje om å bestemme seg for å bli midtpunkt i eige liv igjen, på den eine eller andre måten.
Har blogga om boka her.

Jeg anbefalte denne til en kollega nylig som kom tilbake og synes dette var så banalt og kunne ikke helt forstå hvorfor jeg anbefalte den. Jeg har også forstått det slik at flere anmeldelser i aviser har påpekt noe av det samme, at den er triviell og banal. Jeg ser at denne boken ikke kommer til å bli en del av den norske kanon og ei heller blant mine absolutte favorittbøker, men jeg forstår ikke helt denne kritikken. Ingelin Røssland sier i et intervju med Dagsavisen at Kirsebærsnø er "et forsøk på dybde gjennom letthet" og jeg synes i stor grad hun lykkes med det. Cathrine har alltid stilt opp for alle og nå begynner hun å bli lei av at ingen og spesielt mannen og tenåringsdatteren ser ut til å sette pris på henne. Denne følelsen blir så klart forsterket av at noen (les:dyrelegen) plutselig gir henne en smak av noe hun har savnet. Dette kommer godt frem ved at Cathrine blir mer og mer irritert over småting ved ektemannen ettersom hun blir mer opptatt av den svenske dyrelegen. Boken forsøker ikke å gi noe svar på hva som er riktig for Cathrine eller noen i samme situasjon for dette er ikke en bok om en kvinnes selvrealisering eller noe i den duren. Boken inneholder også en arvekonflikt, vanskelige mor-datter-forhold og små familieavsløringer som kommer til overflaten og gir Cathrine et litt mer nyansert syn på noen av menneskene rundt henne. Disse bihistoriene om familien kunne med fordel vært utdypet noe mer for jeg synes de hadde fortjent mer plass når de først er med i boken. Den har litt for liten plass til bestemor-mor-datter-forholdet synes jeg. Røssland har ellers et enkelt språk som Forfatterfruen så fint kaller konkret og der er jeg helt enig. Det er kort og konsist, men levende, noe som er en liten kunst i seg selv synes nå jeg.

Jeg synes Kirsebærsnø var både underholdende, tankevekkende og lettlest. Røssland klarer å fenge leseren til tross for at det ikke skjer så forferdelig mye underveis. Det er veldig godt mulig at gjenkjennelsesfaktoren er høyere for kvinner enn menn og kanskje også i visse faser av livet. Jeg må ihvertfall si at jeg synes det var deilig å lese en norsk bok som tar opp tanker og følelser som jeg synes angår meg. Jeg må også ærlig innrømme at jeg har lest annen norsk samtidslitteratur som blir rost opp i skyene og selv om jeg kan se at det språklig sett er godt utført synes jeg det er uengasjerende. Det er også forståelig og flott at de store eksistensielle spørsmålene er viktige og får mye plass i litteraturen, men livet består tross alt av uendelig mange trivialiteter og hverdager som ofte er litt grå og triste. Å få skildret relativt trivielle problemer så godt synes jeg er befriende og forfriskende på et vis. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i behovet for anerkjennelse for disse små tingene man gjør for andre og hvem man er som person i det daglige. Det er kanskje noe med å bli voksen og å ikke lenger kjenne seg som en hovedperson i hverdagen. For noen ganger er det godt å drømme seg bort til en annen og mer idyllisk virkelighet, noen ganger er det fint å filosofere rundt livets store spørsmål, noen ganger er det fint å sette livet litt i perspektiv ved å lese om andre i en vanskeligere situasjon enn seg selv, og noen ganger er det også veldig fint å lese om det "priviligerte" livets kanskje små, men viktige bekymringer. Jeg synes det bør være plass til alt dette og mer til i litteraturen.

Se omtalen i sin helhet her.

Snarlest bok om kjærleik mellom førtiåringar i dagens Bygde-Noreg. Fin veksling mellom å skildre livet slik det kan vera idag; kva som er normene for det akseptable og hovudpersonen sine kjensler. Ho slit desperat med å få merksemd hjå mannen sin - har teke alt for mykje ansvar i ekteskapet. Dessutan har ho vel eit litt vanskeleg forhold til alkohol? Dette kunne fort blitt klisjeaktig, men eg syntes Ingelin Røssland kjem fint ut av det. Fint språk - ikkje for ordrikt. Eg har store forventningar til Røssland og hennar forfattarskap! Kanskje ho vågar seg ut i "farlegare" farvatn etterkvart?

En ærlig historie, som nok mange kan kjenne seg igjen i. Jeg likte beskrivelsene av satte bygdeektemenn, som ikke tror det er nødvendig å anstrenge seg noe særlig.

Fine, fine boka! Fin tittel, nydelig omslag, og kjempebra innhold. Romanen følger Cathrine som plutselig får en følelse av at ekteskapet hennes ikke er så bra som hun har trodd. Det var spennende å følge Cathrine mens hun prøver å finne ut av forholdet til ektemannen, mora, broren, alle andre i bygda, og ikke minst den kjekke, svenske dyrlegen. Boka tok altfor fort slutt.