Ble veldig fengslet av denne boka. Følte jeg ble godt kjent med hovedpersonene og levde meg inn i deres liv og kamp for å overleve. Boka er skrevet i presens, nåtid, noe som gir en ekstra nærhet til handlingen. Utrolig hva mennesker kan overleve hvis bare viljen og håpet om bedre tider er sterkt nok. En av mine favorittbøker.

Sult i Russland

Vinteren 1941 innledet tyskerne en beleiring av Leningrad som skulle komme til å vare i flere år. Helen Dunmores roman "Beleiringen" handler kun om den første vinteren - om hva som skjedde da det man hadde ansett som helt utenkelig inntraff. Uforberedt var byens innbyggere på det som skjedde, og ingen husstand hadde matlagre beregnet på at de skulle holde en hel vinter. Ikke var byen forberedt på strømmen av flyktninger som skulle innta byen etter hvert som tyskerne rykket inn heller.

Og med alle forsyningslinjer blokkert - med unntak av vannveien - betydde dette den reneste katastrofe for byens innbyggere. I begynnelsen var vannveien lite verdt - ufremkommelig for båter pga. isen, og livsfarlig for biler og andre transportmidler før isen var tykk nok til å bære et kjøretøy uten å briste ...

I en leilighet i en leiegård bor Anna sammen med faren Mikhail og broren Kolja. Vi får høre om moren som døde i barsel da hun fødte Kolja, og om faren som er forfatter men som får alle sine forsøk på å skape litteratur kvalt i fødselen av kommunismens sensur. Da krigen kommer og deres kjære by beleires av tyskere, er de like uforberedt som alle andre. Denne vinteren skal det handle om å overleve - ikke bare om å stagge sulten, men også om å holde på varmen. Så blir faren syk, og den eneste som kan reise ut for å hente matforsyninger er Anna. Å bevege seg utendørs som ung kvinne er heller ikke ufarlig, for sulten gjør alle desperate. Så desperate at det handler om hvems rett det er til å overleve. Uten at Marina, farens elskerinne fra yngre dager, hadde dukket opp, spør det imidlertid hvordan det hadde gått med dem til slutt.

Med Marina følger mer mat og ekstraforsyninger, men også dette går tomt etter hvert. Og oppi all tragedien dukker Andrej opp, legestudenten som jobber på nærmeste sykehus. Han og Anna forelsker seg i hverandre, og kanskje er det dette som til syvende og sist holder dem begge oppe i en tid hvor det å bevare sin menneskelighet blir av største viktighet. Sulten og kulden gjør sitt til at intet får være uprøvd. Sjørbuk holdes på avstand ved å koke opp barnåler til en illeluktende suppe. Og varmen holdes ved å gå løs på farens boksamling. Først går leksikonet, deretter Shakespeares samlede verker ... Men så fryser de i alle fall ikke ihjel ... Selv en banal forkjølelse kan utvikle seg til noe dødelig, og små infeksjoner likeså. Legene mangler det meste av medisinsk utstyr, og etter hvert dør den ene etter den andre.

Helen Dunmore skriver svært godt! Jeg vet ikke om jeg vil gå så langt som Antony Beevor når han karakteriserer dette som "en roman i verdensklasse", men det som i alle fall er sikkert er at det ikke er mange språklige blødmer - om noen - ute og går, og at boka er kjemisk fri for dårlige metaforer. Jeg kjente sulten selv mens jeg leste boka, og jeg opplevde en økende følelse av desperasjon etter hvert som vinteren 1941 skred frem, og med økende mangel på mat.

Beleiringen kostet Leningrad halvparten av sine innbyggere den første vinteren, og det var et utarmet folk som møtte våren i 1942. Da var de like fullt i stand til å planlegge hvordan de skulle holde ut nok en vinter med stillingskrig med tyskerne - en krig som til slutt ikke handlet om hungersnød for russerne, men desto mer om nød for tyskerne. Heldigvis, får vi vel si!

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem. Dette begrunner jeg med bokas språklige og litterære kvaliteter. Det skal irkelig vbli spennende å følge denne forfatteren videre!