Bokelskere.no

Falkejakt. Just ferdig lest, for andre gang! Denne fantastiske trilogien om Thomas Cromwell av forfatterinnen, Hillary Mantel, Ulvetid, Falkejakt og den siste, Speilet og lyset…

-de to første leste jeg år tilbake. Såpass lenge siden at jeg nå, i våres og i sommer, leste de to første bøkene i trilogien om igjen. Sånn at grunnlaget er solid på plass før jeg, litt senere i høst, gir meg i kast med den tredje og siste boka i trilogien, Speilet og lyset.

DEN har jeg nemlig IKKE lest, og jeg gleder meg som en unge! Dette er nemlig helt genial dokumentar-litteratur. Eller dokumentar-romaner/ roman. Vel, Ulvetid, superb! Falkejakt, ditto. Og sistemann? Kritikerne hyller også den.

OK oversettelse av en glimrende bok, selv om det er mye snubling når det gjelder omtaleformen "de" og tiltaleformen "De". Det er nokså forstyrrende iblant. En stygg glipp på s. 38, der keiser Karl 5. beskrives som prinsesse Marias "tremenning". Han var selvsagt hennes fetter, noe som også fremgår av teksten: Keiser Karls mor var søsteren til Marias mor, kong Henriks første kone. Og på s. 96/97 kommer det pussige ordet "herrested", det menes vel "herresete"? Men ellers er det vellykket.

"Thomas Cromwell er nå omtrent femti. Han har kropp som en arbeider, undersetsig, anvendelig, litt tykkfallen etter hvert. Han har svart hår, lett grånende nå, og på grunn av den bleke, ugjennomtrengelige huden, som later til å tåle regn likeså godt som sol, pleier folk å flire hånlig og si at faren hans var irsk, selv om han i virkeligheten var smed i Putney; dessuten saueklipper, en mann med et bein i mange leire, en slåsskjempe og kranglefant, fyllesvin og tyrann, en mann som hyppig ble stilt for dommerbenken etter å ha banket opp folk eller svindlet noen. Hvordan sønnen til en slik mann kan ha fått en så fremstående posisjon, er spørsmålet hele Europa stiller seg. Noen hevder at det var dronningens familie, Boleynene, som førte ham til maktens tinder. Andre sier det utelukkende skyldes avdøde kardinal Wolsey; Cromwell hadde hans tillit, tjente penger for ham, kjente alle kardinalens hemmeligheter. Andre påstår at han pleier omgang med trollmenn. Han reiste fra landet da han var unggutt, og har vært leiesoldat, ullhandler, bankier. Ingen vet hvor han har vært og hvem han har møtt, og selv har han ingen bråhast med å fortelle. Han sparer seg aldri i kongens tjeneste, han vet hva han er verd, hva han er god for, og han sørger for å få sin belønning: Embeter, privilegier, skjøter, gods og gårder. Han har det med å få viljen sin, han har sine metoder – han kan sjarmere eller bestikke, lokke eller true, han kan forklare en mann hvor hans virkelige interesser ligger, og presentere ham for sider ved ham selv som mannen ikke ante fantes. Hver dag må kongens private sekretær forholde seg til storkarer som ville knust ham som en flue med et hevngjerrig smekk - hvis de hadde kunnet. Vel vitende om dette utmerker han seg med sine høflige former, sin ro og sin utrettelige dedikasjon til Englands ve og vel. Han har ikke for vane å forklare seg. Han har ikke for vane å diskutere sin egen suksess. Men hver gang fru Fortuna har oppsøkt ham, har han stått parat på dørstokken, klar til å slenge døren opp når hun skraper sjenert på plankene.»

I Hilary Mantels Ulvetid og Falkejakt er det Thomas Cromwell som er hovedpersonen – vi opplever begivenhetene gjennom «han».

«Jeg er spent om jeg kommer til å like Falkejakt like godt.» skrev jeg i innlegget:

Hilary Mantel: Ulvetid (Wolf Hall)

Det gjorde jeg. Fra bokomslaget:

«Falkejakt utforsker en av mest skremmende og hemmelighetsfulle episodene i engelsk historie: Anne Boleyns plutselige undergang. Hilary Mantels nye roman er som et oljemaleri som plutselig begynner å snakke, et modig og urovekkende bilde av Tudortidens England – og en enestående tekst fra en stor forfatter på høyden av sin makt. Boken utkommer på engelsk i mai, og den norske utgaven vil være den første utenfor Storbritannia.
Han er sønn av en smed. Han er Englands nest mektigste mann. Året er 1535, og Thomas Cromwell har kommet langt i verden. Akkurat som Anne Boleyn, Henrik den 8.s andre kone – hun som fikk kongen til å bryte med Roma. Men en arving har hun ikke klart å gi ham. Nå begynner Henrik å se stadig mer på den stille og vanlige Jane Seymour fra Wolf Hall. Thomas skjønner at det ikke bare kongens lykke som står på spill, men også Englands sikkerhet. Det gjenstår å forhandle seg fram til en «sannhet» som både kan tilfredsstille Henrik og sikre Cromwells videre karriere. Men verken ministeren eller kongen vil komme uskadet fra det blodige teateret som er Anne Boleyns siste dager.

«Et oljemaleri som plutselig begynner å snakke»; god beskrivelse og passer med min leseopplevelse. Jeg har brukt lang tid. Selv om jeg har lest en del om denne historien før, ble det mye sterkere å lese den i Falkejakt. Det er umulig for meg å rusje gjennom boken. Det er sjelden jeg tenker at jeg ikke vil at en bok skal ta slutt, men slik var det med Falkejakt. Helt til slutten når de «skyldige» tas av dage; da var jeg glad for at det var over. At jeg bare hadde vært tilskuer til dramaet. Fra etterordet til boken:

«Omstendighetene rundt Anne Boleyns fall har vært omstridt i mange århundrer. Bevismaterialene er komplekse og til tider motstridende, kildene er ofte tvetydige og påvirket av hendelser i ettertid. Det finnes ingen offisielle rettsnotater, og vi kan bare rekonstruere hennes siste dager i fragmenter ved hjelp av samtidige skrifter som kan være unøyaktige, tendensiøse, glemsomme eller skrevet i en annen tid, eller de kan skjule seg bak et pseudonym. Velformulerte og lange taler som er lagt i munnen på Anne under rettssaken og på skafottet, bør leses med en viss skepsis, det samme gjelder dokumentet som ofte omtales som hennes «siste brev», og som man nesten helt sikkert kan si er forfalskninger eller (mildt sagt) ren fiksjon. Anne var en flyktig, uforutsigelig kvinne mens hun levde, og hun endrer seg fremdeles mange århundrer etter sin død, idet hun bærer med seg projeksjonene til dem som leser og skriver om henne.
I denne boken forsøker jeg å vise hvordan et par avgjørende uker kan ha sett ut fra Thomas Cromwells ståsted. Jeg hevder ikke at min versjon av hendelsene skal være autoritativ. Jeg fremmer kun et forslag for leseren, et tilbud ...»

Det er som å se det engelske landskapet:

«Høsten gir seg allerede til kjenne. Alle vet at det ikke kommer mange dager som denne; la oss bli stående litt med stallguttene på Wolf Hall stimende rundt oss, med Wiltshire og de vestlige grevskapene utstrakt mot en blålig dis; la oss stå her med kongens hånd på skulderen, mens Henrik er åpen og ærlig i ansiktet og snakker seg tilbake gjennom dagens landskap, gjennom grønt kratt og sildrende bekker, orene ved bredden, morgendisen som lettet i nitiden, den korte regnskuren, den lille vinden som la seg og døde ut, stillheten, ettermiddagsheten.»

Kongen er på reise:

«Kongen forlot Whitehall uken etter Thomas Mores død, en miserabel, dryppende våt uke i juli da hovavtrykkene etter det kongelige reisefølge lagde dype spor i gjørmen der de kjempet seg over til Windsor. Siden det har det kongelige følge gjort en sveip gjennom de vestlige grevskapene. Cromwells folk ble igjen i London for å avrunde de kongelige affærer og sluttet seg til følget i midten av august. Kongen og hans ledsagere har sovet godt i nye hus av rosenrød murstein, i gamle hus med forsvarsverker som hadde rast sammen eller blitt revet, og i fantasifestninger som mest likner leketøy, festninger som aldri ville tålt forsvarsverker, med murer som en kanonkule ville veltet som papp. England har nytt femti år med fred. Dette er Tudorenes pakt: Fred er hva de har å tilby. Hvert hus strever med å vise seg fra sin beste side for kongen, og vi har sett en del panikkpreget murerarbeid de siste ukene, litt steinhuggerarbeid i all hast der kongens vertskap har fatt det travelt med å få opp Tudor-rosen ved siden av sine egne skjoldfigurer. De har lett opp og utslettet alle spor av Katarina, den tidligere dronningen, har knust med slegge Aragons granatepler med sine mange segmenter, sine moste og fykende frø. I stedet - om tiden har vært for knapp til steinhugging - blir Anne Boleyns falk malt med grove strøk på treskjold.»

Her betrakter Cromwell Jane Seymour:

«Han ser på Jane Seymour, slik faren hennes pålegger ham. Han kjenner henne godt fra hoffet. Hun var nemlig hoffpike hos Katarina, den forrige dronningen, og hos Anne, den nåværende. Hun er en nokså alminnelig utseende, ung kvinne med ren, blek hud, hun har for vane å være taus, og hun behersker knepet å se på menn som om de representerer en ubehagelig overraskelse. Hun bærer perler og er kledd i hvit brokade på brodert små knopper av nellik. Han konstaterer en betydelig kostnad, selv uten perlene; hun kan ikke utstyres slik for mye under tretti pund. Ikke rart hun beveger seg forsiktig og småbekymret, som et barn som har fått streng beskjed om ikke å skitne seg til.»

Og kongen:

«Han, Cromwell, sitter og ser på mens Henrik begynner å tippe på stolen. Først forover, som om han vil hvile pannen på bordet. Så, med et rykk, retter han seg opp. Det renner en liten stripe sikkel nedover skjegget.
Dette ville vært Harry Norris' øyeblikk: Nestoren blant kongens nærmeste kammerherrer, Harry, med sine lydløse skritt og myke, ufordømmende hender, som varsomt mumler sin konge våken. Men Norris har ridd av gårde med kongens kjærlighetsbrev til Anne. Hva gjør man da? Henrik ser ikke ut som noe sovende, lite barn, slik han kunne gjort for fem år siden. Han ser ut som en hvilken som helst middelaldrende mann som har latt seg sløve av et altfor kraftig måltid. Han ser oppblåst og pløsete ut; et og annet blodkar er sprengt, og selv i det svake lyset ser han at det svinnende håret begynner å gråne. «

En konge som kan være fryktinngytende med klør som også Cromwell skal oppleve:

«Du kan godt være munter omkring kongen, du kan slå av en spøk med ham. Men som Thomas More pleide å si; Det er som å leke med en temmet løve. Du kan ruske den i manen og dra den i ørene, men hele tiden går du og tenker; for noen klør...»

Om Anne:

«Forholdet hans til dronningen, nå mens sommeren nærmer sin offisielle slutt, er forsiktig, uvisst og fylt av mistillit. Anne Boleyn er nå fireogtredve år gammel, en mørk kvinne som nå er blitt så raffinert at ren skjønnhet føles overflødig. Tidligere var hun senet, nå er hun blitt kantete. Hun har sin funklende mørkhet i behold, litt blankskrubbet, litt avskallet her og der. De utstående øynene bruker hun meget virkningsfullt: Hun skotter bort på en manns ansikt blikket smetter unna, hun er uinteressert, likegyldig. En liten pause, kanskje bare et åndedrag. Så, langsomt, som om hun bare må, vender hun blikket tilbake på ham. Hennes øyne hviler på hans ansikt. Hun gransker denne mannen. Hun undersøker ham som om han er den eneste mannen i hele verden. Hun ser på ham som om hun ser ham for aller første gang og vurderer hvilken nytte hun kan ha av ham, ser for seg alle slags muligheter som han ikke engang har tenkt på selv. For offeret føles det som om dette øyeblikket varer en evighet, mens det går kaldt oppetter ryggen på ham. Selv om dette trikset i virkeligheten er enkelt, billig, virkningsfullt og stadig blir gjentatt, føler den stakkars karen at han utmerker seg blant menn. Han smiler tilgjort. Han brisker seg. Han blir litt høyere. Han blir litt mer toskete.
Han har sett Anne bruke dette knepet på herre og menigmann, på kongen selv. Han kan se mannen åpne munnen litt og bli hennes skapning. Det fungerer nesten alltid - men aldri på ham. Han er ikke ufølsom for kvinner, det skal gudene vite, bare ufølsom for Anne Boleyn. Det ergrer henne - han burde latt som. Han har gjort henne til dronning, hun har gjort ham til minister, men nå er de utrygge på hverandre, de er begge på vakt, de vokter på hverandre for å oppdage det ene lille glippet som roper ekte følelser og kan gi et lite overtak på den andre: Det er som om bare forstillelse kan gi dem trygghet. Men Anne er ikke flink til å gjemme seg; hun er kongens søte, omskiftelige lille pike, som glir ut og inn av sinne og latter. Denne sommeren har det hendt at hun har smilt i skjul bak kongens rygg eller skåret en grimase for å advare ham om at Henrik er i dårlig humør. Andre ganger har hun ignorert ham, gitt ham en kald skulder, latt det svarte blikket feie over rommet og lande et annet sted.»

Cromwell møter den tidligere dronningen:

«Katarina sitter ved peisen innhyllet i en kappe av meget fin hermelin. Kongen vil nok ha den tilbake, tenker han, hvis hun dør. Hun kikker opp, rekker fram en hånd han kan kysse: Motvillig, men mest fordi det er kjølig der inne, tenker han, ikke fordi nekter å hilse på ham. Hun er gulblek, og i rommet lukter det sykelig og vondt - en svak dyrisk eim fra peisen, en planteaktig stank fra gammelt kokevann, og en sur dunst fra en bolle som en pike skynder seg å ta vekk: Antakelig rommer den det oppkastede innholdet fra enkeprinsessens magesekk. Hvis hun ligger syk om natten, drømmer hun kanskje om hagene Allhambra, der hun vokste opp: de marmorlagte gangstiene, det sprudlende, krystallklare vannet i fontener, en hvit, slepende påfuglhale og duften av av sitroner. Jeg kunne stukket en sitron i saltasken og tatt med til henne, tenker han.»

Intrigene, maktkampene og ryktemakerne står i kø. Henrik vil ha en sønn, og ser muligheten til å kvitte seg med Anne. Planen er først å sette henne i kloster, men det ender med halshugging. Regien har Cromwell. Med seg i dragsuget tar Anne flere menn, deriblant kammertjeneren Harry Norris. Romanen er på 435 sider og boken har jeg kjøpt.

Omtalen er kopi av innlegget på bloggen her

Jeg leser denne på norsk. Hvorfor er ikke denne boka, og Ulvetid, representert med norsk utgave hos Bokelskere?

Falkejakt på norsk, vet ikke hvorfor den ikke finnes her. Enda bedre enn Ulvetid - fantastisk god og ikke så tung å lese.

Vi befinner oss i en spektakulær del av britisk historie; det er 1535-1536, Henrik den 8. har brutt med pavekirken i Roma og er gift med sin andre hustru Anne Boleyn. Men det er Thomas Cromwell som er hovedpersonen i bøkene. Mantels trilogi følger Cromwells formidable klassereise fra mishandlet sønn av en smed til kong Henrik den 8. nærmeste rådgiver. Via denne bakveien får vi et unikt innblikk i 1500-tallets politikk og samfunn, intriger og maktspill ved hoffet, og et liv der feilsteg kan føre til døden.

Mantel skriver at dette er et forslag til hva som kan ha skjedd mer enn en historisk korrekt fremstilling av hendelsene. Likevel er det ingen tvil om at forfatteren har det historiske på plass. Vi får gode inntrykk av klær, interiører, mat, steder, skikker, tale- og tenkemåter. Mantel synes å være veldig fascinert av sin hovedperson, som innimellom virker mistenkelig progressiv i sine tanker om samfunnets organisering. Jeg vet ikke hvor godt belegg hun har for at Cromwell hadde disse tankene, men de gjør ham til en god inngang inn i 1500-tallet for en nåtidig leser. Det er veldig mange personer å holde styr på for leseren her, men stort sett går det bra og husker man ikke helt så får man med seg handlingen allikevel fordi fokus hele tiden er på Cromwell.

Språket er nøkternt, og det er samtaler og dialoger som driver det meste av boka. Og nettopp disse samtalene er så geniale; skarpe, kloke, intelligente, vittige og interessante. Dialogene mellom Cromwell og personene rundt ham gjør egentlig hele boka, og viser på mesterlig vis hovedpersonens geniale måte å tenke og manøvrere i tidvis fiendtlige omgivelser.

Jeg hadde lest Mantels Hinsides svart fra 2007 og syntes den var meget god. Men da hun kom med Ulvetid tenkte jeg at den kan ikke jeg lese, for jeg kan ikke nok om denne historiske perioden. Så prøvde jeg allikevel og ble helt revet med. Falkejakt var derfor en bok jeg så fram mot med skrekkblandet fryd (dere vet den tenk-om-den-er-dårlig-frykten man får før nr. 2-boka). Heldigvis var Falkejakt like fantastisk, og en hel romjulskveld og -natt ble jeg fullstendig transportert til 1500-tallets England. En av de to beste romanene jeg leste i 2012!

Dette var det jeg vil kalle en nifs leseropplevelse, tenk å ta så lett på valgene om andre folk skal leve eller ikke. Denne vil komme tilbake til meg som et mareritt en gang. Boka, som er lest på norsk, er et godt utgangspunkt for refleksjoner om hvordan man selv ville handlet i en situasjon der man stort sett får det som man vil, enten man er konge eller kongens beste hjelper. Godt skrevet og tenkt om en for meg mytisk person som Cromwell, som min bror kalte Englands første "statsminister", og Henrik 8. Klokt om hvordan makt former oss som mennesker. Heldigvis også en lærepenge om at det er lurt å samle venner fremfor posisjoner. Håper på mer om Cromwell, han er fascinerende og menneskelig sett gjennom Hilary Mantels, skal jeg si mesterverk, eller . . . ja, et mesterverk.

Bok nummer 2 fra Henrik 8. tid med Thomas Cromwell i hovedrollen. Etter mye strev for å få dronning Katarina fjernet til fordel for Anne Boleyn, får Cromwell nå i oppgave å fjerne Anne. Det henvises til utroskap og incest for å få henne dømt, så Henrik kan gifte seg med Jane Seymour.

Denne er like bra som første bok, (Ulvetid), og jeg kan nesten ikke vente på den avsluttende boken!