En hyllest til Akerselva og miljøet rundt denne

Alenemoren Agnete sliter mer enn de fleste. Sønnen Alex betyr alt for henne, men dette er likevel ikke til hinder for at hun tyr til virkelighetsflukt inn i rusens verden (beskrevet som "smågodt" og "Skjulabånn") når tilværelsen blir for vanskelig. Når det er nødvendig, omskriver hun virkeligheten slik at sviket hennes mot sønnen skal bli til å leve med. For er det noe hun ikke orker å forholde seg til, så er det at hun egentlig ikke holder mål som mor og at "folk som tar fra andre folk" (dvs. Barnevernet) kan komme til å forsyne seg med det siste fine hun eier og har, nemlig sønnen ... Ikke en gang blomstene i hagen får hun ha i fred, for dem spiser sneglene og rådyrene opp for henne. Og slik har hun i grunnen hatt det i hele sitt liv. Ingenting av det som betyr noe, blir hos henne ...

Mens Agnete kaver og sliter, blir vi med henne langs Akerselva hvor vi er innom Hønse-Lovisas Hus, Fabrikkjentene, fossen og andre gjenkjennelige steder. Vi introduseres for den ene "vennen" etter den andre - den ene like skibbrudden eller verre enn Agnete selv. Enkelte av dem prøver dog å minne henne om at hun faktisk har en sønn, og hjelper henne de gangene hun glemmer å hente Alex i barnehagen. På den måten holdes "folk som tar fra andre folk" på armelengs avstand. Men både hjelperne og Agnete skjønner at dette ikke kan fortsette slik i det uendelige.

Mange spøkelser fra fortiden truer med å ta innersvingen på Agnete. Vi aner en tragisk barndom med en far som drakk, og som har laget dype sår i henne. Og hvem er nå denne "du-har-ikke-sagt-navnet-hans-på-xx-dager-og-det-må-da-telle-for noe"? Hva er det som skjer dersom hun sier navnet høyt? Inni mellom er det ikke enkelt å skille drøm og fantasier fra virkelighet, men noen av spørsmålene som oppsto underveis, finner sine svar etter hvert ...

"Fortellingen om Kong Ødipus slutter på forskjellige måter. Han tar sitt eget liv, eller sitt og konas liv, eller stikker ut øynene sine, eller stikker ut hele familiens øyne, og/eller dreper dem alle. Samme story, hauger av versjoner.

Og Nora. Nora gikk. Så likte ikke folk at Nora gikk, så Ibsen måtte lage en ny versjon, der Nora ikke gikk, eller kanskje hun gikk og kom tilbake, du husker ikke helt. Men to versjoner.

Og hva med Rødhette? Du bare spør. Ble hun spist, eller ble hun ikke spist?

Og Griselda, mange versjoner. Folkeeie, slike historier, alle har tegningsrett på slutten. Og hva bryr de seg, disse versjonsmakerne, historievinklerne, om at de bestemmer over liv og død?

• Kanskje Walter tok barna, skilte seg fra Griselda, og leverte barna tilbake.

• Kanskje Walter tok barna, skilte seg fra Griselda, og beholdt barna.

• Kanskje Griselda ble sittende igjen alene med litt smågodt, Skjulabånn og en TV som flimret og surret og nistirret på henne.

• Kanskje hun aldri så noen av dem igjen." (side 164)

Forfatteren har på smussomslaget uttalt at hun både som lektor og privatperson har truffet utallige mennesker i utallige sammenhenger, og at hun aldri har sluttet å undre seg over alt det besynderlige mennesker tenker, sier og gjør. Som en del av undringen har hun skrevet denne boka, som er hennes debutroman. Fra før av har hun imidlertid publisert noveller, reiseskildringer og småtekster, så det er ikke en uerfaren forfatter vi står overfor.

Fortellerstilen i "En klegg i klisjéenes dal" er nokså særegen, idet forfatteren har valgt å skrive på det jeg oppfatter som "dramatisk presens". Ikke bare det - vi introduseres også for en forteller som omtaler Agnete som "du".

"Fabrikkjentene furter i dag. Alex valgte Tina for deg i morges, hun som så ofte blir glemt. Teksten på sokkelen leser du mens du klapper det du må, sier "Hei!" til Ellen og nikker til Veversken. Kulemagen hennes er borte nå, sånn kan det gå, tenker du, og subber deg tungt bortover stien.

Nesten på toppen tar du en hvil på gresset, finner frem Skjulabånn og sitter en stund og tenker og døser i den sene solen." (side 146)

Vi er hele tiden til stede her og nå i hovedpersonens liv, selv om hun selv beveger seg frem og tilbake i tid. Denne fortellerstilen var litt uvant i begynnelsen, men dette vendte jeg meg fort til. Fremfor alt er dette et meget originalt fortellergrep, som er meget krevende, men som forfatteren behersker til fulle. Hun skriver glitrende, og tittelen til tross (med henvisninger til klisjéer) - her er det ikke mange klisjéer av den billige og lettvinte typen. I den grad klisjéer benyttes, fremstår dette som et bevisst litterært grep. For øvrig vil jeg berømme forfatteren for hennes respektfulle fremstilling av et lite knippe av Akerselvas mange skjebner. Man skal ikke skue hunden på hårene, og bak tilsynelatende triste menneskeskjebner skjuler det seg mang en hverdagshelt som gjør så godt de kan, ut fra sine forutsetninger. Ikke uten grunn ender jeg med å gi denne romanen terningkast fem! Og jeg håper virkelig at det kommer flere bøker fra denne forfatterens hånd!