Bokelskere.no

Dette er en anmeldelse av lydbokutgaven.

Perfect People viste seg å være et perfekt eksempel på hvordan en i utgangspunktet god historie lider unødvendig under dårlig innlesing…

Naomi og John ønsker seg desperat et barn. De mistet sin fire år gamle sønn til en sjelden, genetisk sykdom, men sjansen for at et nytt barn vil lide av den samme sykdommen er høy. Løsningen finner de hos den kontroversielle doktoren Leo Dettore. Han skaper storm i media hver gang han uttaler seg, og det er kanskje ikke overraskende med tanke på at feltet hans er det som populært kalles “design(er)babyer”. Ved å plukke og mikse gener, gir han kommende foreldre muligheten til å sette sammen sitt eget barn, fra intelligens og hårfarge til høyde og søvnbehov. Naomi og John vil ikke designe barnet sitt utover å luke ut de skadelige genene, men Dr. Dettore slipper en kjempelang liste over valg de må ta i fanget på dem, og forsøker å overbevise dem om å forandre på mer enn de kom dit for. Til tross for forsøkene hans, holder dog paret seg på matta og bestemmer seg for ytterst få endringer. Naomi blir gravid, og det viser seg med et at kanskje ikke doktoren har vært helt ærlige med dem, for problemene står i kø.

Jeg har aldri lest noe av Peter James før, men han har opparbeidet seg både en solid bibliografi og en like solid fanbase. Jeg hadde ingen forventninger fra eller til da jeg trykket på play, og ble positivt overrasket over handlingen. Perfect People er for det første svært aktuell, og muligheten til og konsekvensene av genmanipulering er endeløst fascinerende. De moralske problemene som dukker opp er svært interessante: på den ene siden er det vel en god ting å kunne velge bort gener som garantert vil føre til sykdom, lidelse og for tidlig død – men på den annen side er det svært kontroversielt å designe mennesker både fysisk og psykisk. Ikke bare fordi det uten tvil vil utvikle seg et stort sosialt gap mellom de som er “perfekte” og de som er “uperfekte”, men også fordi designbabyen bare vil være tilgjengelig for de som har råd til det. Premisset i Perfect People var derfor svært tiltalende, og jeg var nysgjerrig på hvordan forfatteren bruker temaet.

Resultatet er en spennende roman det er vanskelig å legge fra seg. Hele tiden dukker det opp nye ting som vaskeseddelen ikke la noe grunnlag for, og det er vanskelig å forutse hvor forfatteren har tenkt seg hen. Ok, så var ikke alt like overraskende, men leseren holdes definitivt på tå hev gjennom store deler av fortellingen. Gjennom relativt korte kapitler, cliffhangere og tidvise glimt inn i diverse antagonisters sinn inviteres leseren inn i teksten, og det funker som bare det.

Det som ikke funker, derimot, er Clare Corbett, innleseren. Du vet når du selv som kvinne, eller kvinner du kjenner, tulle-etterligner en mannestemme? Når du/de gjør stemmen dypere, og det blir ganske komisk. Like komisk som når menn prøver å etterligne kvinnestemmer. Vel, Corbett synes det er en god idé å gjøre dette på alle sine mannlige karakterer. Det er rett og slett LATTERLIG. Ja, det er så ille at LATTERLIG må skrives med store bokstaver. Det grenser til flaut. Det krysser grensa over til flaut med jevne mellomrom også. Hver gang hovedpersonen John snakker, bringer Corbett dette komiske elementet inn i fortellingen som absolutt (!) ikke gjør seg. Hvorfor i all verden leser hun på denne måten? Og det blir verre! Hun prøver seg på forskjellige aksenter også, og gir John det som egentlig skal være en svensk aksent, men som ender opp med å bli en aksent ingen i verden har hørt før. Det er ikke engang en overdrevent skandinavisk tulleaksent – det er en aksent som ikke engang eksisterer. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor forlaget har beholdt dette, for det skader virkelig fortellingen.

Se for deg at dette paret sitter og bekymrer seg dypt for hva som egentlig har blitt gjort med befruktningen som skjedde på klinikken, og hva som kommer til å skje. De har store, motstridende følelser om moral og om hvorvidt de har gjort noe virkelig galt. Så åpner John kjeften og høres ut som om han egentlig er ei dame som prøver å tulle-etterligne en annen mann, med en påtatt og bevisst elendig aksent som er en merkelig blanding av aksenter fra hele verden. Vel, akkurat sånn var det.

Hun gir det hun garantert selv opplever som autentiske stemmer til små barn også. Bare så det er klart.

Gah.

Men, til tross for dette svært forstyrrende elementet, var fortellingen absolutt vært tiden jeg brukte på den. Den er skummel og spennende. Den er til og med realistisk, til tross for at mange av elementene bikker et godt stykke inn i science fiction sjangeren (vel, foreløpig. Det er vel ikke så lenge til du kan stryke fiction der). Synes dessuten at avslutningen forfatteren har valgt er plettfri; tror neppe han kunne ha skrevet det på noen bedre måte. Anbefaler gjerne denne boka videre, men styr helst unna Clare Cabott som innleser. Om opptredenen hennes i denne boka er representativ for henne generelt, er det en god idé å styre unna alle lydbøker som leses av denne dama, med mindre det ikke er noen mannlige karakterer. Eller muligheter for å tolke dialekter og aksenter. Men om vi kutter ut Cabott, kan jeg altså anbefale boka. Nokså lett underholdning med røtter i noe svært komplekst og alvorlig.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min.