Bokelskere.no

Fiskeværskrim må være en ny sjanger. Det er vanskelig å fatte at «Norges vakreste sted», Reine i Lofoten, kan være åsted for spennende krimgåter, men Granhus får det til på troverdig vis. Anbefales!

Lest som e-Bok fra biblioteket. God og velskrevet kriminalbok fra Bodø som starter med et skjelett som dukker opp etter et ras. Rino tar saken og avdekker etterhvert en rystende historie. Spenningen holdes til siste side, og den er ikke lett å legge fra seg. Jeg gleder meg til å lese neste bok i serien.

Var spent på denne og synes den er hakket bedre enn Malstrømmen som jeg leste på min første tur til Bodø og Lofoten. Artig med bøker fra et lokalmiljø man har besøkt og Granhus driver frem en spennende historie som er lettleste og fengende. Gleder meg til neste bok som ligger "på vent". Granhus føyer seg inn i rekken av nyere gode norske krimforfattere.

Spenning som får deg til å ville bla bakover bare for å vite.
Gode personbeskrivelser.
Anbefales!

Spennende til siste side! Flotte person- og naturskildringer. Anbefales!

Her er min anmeldelse av "Stormen" (ekstern lenke)

Granhus liker jeg bedre og bedre. Hans underfundige maate aa skrive paa holder gjerningsmannen skjult til det siste. Laeckberg paa steroider med mer uhygge synst jeg. Topp, klarte heller ikke aa legge fra meg denne paa slutten, halve frivakten gikk med :-)

Lofoten

Gudsjelov er jeg ferdig med denne nå... Misforstå meg riktig, det var en knakende god fortelling, men jeg ble så stressa av at hvert minste lille skifte (av og til bare noen setninger) skulle markeres med "Kapittel ditt-og-datt", som om forfatteren har vært livredd for å ikke tas seriøst eller noe! Opplevde det såpass frenetisk hyppig at det ødela leseopplevelsen... Kanskje er jeg sær, litt vel i overkant vâr for hvordan brødtekstutformingen også forteller.

Selve fortellingen var av høy kvalitet, Frode Granhus har ikke gitt seg hen til unødvendigheter, forteller levende og malerisk, uten å forskjønne med rosa, kunne nesten lukte fjæra, så for meg glinsende våte fjellvegger med sår etter ferske ras, jeg så for meg splintene av knust berg... Personene virker levende og troverdige, men menneskehetens feil og kvaliteter. Rino Carlsen er en velsignet vanlig fyr det er lett å føle med, han har den magefølelsen en god etterforsker bør ha, han har svakheter og mangler, men ikke på de riktige stedene. Jeg har vokst opp blant menn som kunne overlevd lenge i hvilken som helst utmark med kniv, øks, bryne og ei rifle, så manglende nevenyttighet sto for meg som Rinos største mangel... (hehe). Likevel virket han ikke på noe tidspunkt handlingslammet eller planløs. Heldigvis. Han er en karakter som bærer historiens framløp godt. Forresten kjenner jeg en med nesten maken bil som han... Falmet turkis, veteran og i svært god stand. Med navn og har gått veteranløp. Dønn solid og uknekkelig. For meg former det litt bildet av at Rino i bunn og grunn fremstår som en like solid kar.

Men vær så snill Schibsted, be Granhus om å skifte avsnitt uten å skrive nytt kapittelnummer over i tide og utide! Dette trakk ned én prikk. Firer fra meg.

For meg var denne hakket bedre enn Malstrømmen. Totalt uforutsigbar og det er det jeg liker - umulig å gjette hvem som har gjort det, var i allefall en overraskelse for meg!