Bokelskere.no

Ellevillt om døden - et filosofisk verk

Det er foruroligende utsikter José Saramago (1922– 2010) trekker opp i sin bok «Dødens uteblivelse» fra 2005. Han tar kristendommens dogmer, som troen på « det evige liv» og «frelse gjennom død og oppstandelse» bokstavelig og viser det absurde i dem i all sin gru.

I kjent stil fremsetter Saramago en hypotese: Hva hvis døden en dag plutselig uteblir. Denne kontrafaktiske tilnærmingen går igjen i flere av Saramagos bøker: Hva hvis korsfarerne sa nei til å hjelpe de kristne portugiserne med å kaste ut de muslimske maurerne (Beleiringen av Lisboa), hva hvis det fantes to mennesker som var nøyaktig like (Den andre mannen), m.fl.

«Kontrafaktisk utsagn er et hypotetisk hvis–så utsagn hvor man vet at det som sies i første ledd, ikke er tilfelle. (…) Slike utsagn er påstander om hvordan verden ville vært hvis fortiden hadde vært annerledes enn vi nå vet at den faktisk var.» (Store norske leksikon)

Hvor galt går det ikke når folk slutter å dø. Hvilke enorme samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser får det, og ikke minst hvilke lidelsesfulle følger får det for det enkelte mennesket. Og hvilken fordømmelse utløses når folk finner en utvei for å la sine eldgamle eller allerede dødssyke slektninger få dø. Jeg skal ikke røpe hvordan, men vips er vi inne i debatten om eutanasi (barmhjertighetsdrap).

Fortvilelsen når døden igjen gjør sitt inntok. Hvor irrasjonelt vi forholder oss til døden, hvordan vi med alle midler prøver å bekjempe den, forhandle med den, osv.

Omtrent halvveis i boken skifter forfatteren perspektiv; vi følger handlingene fra dødens siden. Saramago personifiserer døden slik vi kjenner den fra tegningene av Mannen med ljåen, men selvfølgelig, «vår» død er av hunkjønn.

Den 83 år gamle forfatteren er i storslag. For en fantasi! Han retter treffende og sylskarpe spark mot politikerne, byråkratiet, kirken, begravelsesbyråene, forsikringsselskapene (som alltid kommer godt ut av det), skurker som skor seg på menneskers tragedier. Han boltrer seg med de mest vidløftige krumspring. Men under all humoren og galskapen ligger de dyptpløyende og eksistensielle spørsmålene. Som «Hvis vi ikke begynner å dø igjen, har vi ingen fremtid.» (side 93)

Og Saramago hadde ikke vært den han var, om han ikke avslutningsvis spiller leseren et puss! En rørende, vakker og tankevekkende slutt.

Jeg ser at Aftenpostens anmelder Kjell Olaf Jensen skriver at Saramago har en «krøkkete stil», «unødvendig tung å lese». Jeg kunne ikke ha vært mer uenig! Saramagos stil er leken, elegant og presis. Riktignok med en meget sparsommelig tegnsetning, fravær av avsnitt og setninger med utallige sidesprang. Men Saramago vet nøyaktig hvor langt han kan tøye strikken, når han må stoppe, akkurat i tide. Han strør om seg med klisjeer. Men klisjeer, brukt så bevisst og elegant, viser nettopp forfatterens språkfølelse. Dette er Saramagos storhet, det han har fått nobelprisen for (1998). Alle ære til oversetter Kjell Risvik som har klart å overføre dette fra portugisisk til norsk.

Denne boken har jeg vært på jakt etter i flere år. Den er en skam at forlagene bare lar gode bøker utgå. Undre over alle undre, jeg fikk den, innbundet og pen, på en nettauksjon for 2 (!) kroner + porto.

Mitt eneste ankepunkt er omslaget. Jeg forstår hva designeren sikter til, men etter min mening fanger ikke omslaget essensen i boken. Det får likevel ikke ødelegge helhetsinntrykket. En soleklar 6-er og rett inn på min eksklusive favorittliste.