Denne fryktelige perioden i Europa er etter hvert fyldig beskrevet og dokumentert gjennom skrift, TV og film. Slik sett bringer denne boken lite nytt. Det er likevel nyttig å sette saker i perspektiv. Jeg er ingen historiker, men prøver likevel å ikke være historieløs. Det snakkes så mye nå om det fæle året 2020 med corona osv. Selv i et relativt kort tidsperspektiv (tilbake til 1914 – 1945) er dette likevel bagatellmessige inngrep og man kan lure på om journalister, politikere m.fl. er nettopp historieløse. Videre er det litt interessant å observere at det fortsatt ser ut til å være mulig å manipulere en betydelig andel av en befolkning gitt at utøvende makt knar på de rette budskap, metoder, spiller på folks følelser og vrir på fakta. Betryggende da å se at de fleste lands styresett etter hvert har fått nok erfaring til å motstå angrep bedre enn det den gang uerfarne tyske demokratiet.

Denne boken forteller et eksempel på motstandskamp av den sorten der personer tok alt for stor risiko ifht mulig uttelling for sine livs innsats. En håpløs kamp mot en overveldende overmakt.
Jeg er likevel enig i at boken er veldig godt bygget opp og skrevet. Det meste er vel fiksjon, som springer ut fra noen virkelige personer og hendelser. En fascinerende og gripende fortelling! Forfatteren er åpenbart godt kjent med – og gir glimrende beskrivelse av livet på denne tiden. Likeledes syns jeg denne plagede forfatteren sine psykologiske skildringer er svært gode.
Jeg savner likevel bedre bakgrunnshistorie på politifolkene/terroristene, vil anta det hadde vært mulig å finne fram dokumentasjon på hvem de var, hvilken familie de hadde, hvilke liv de levde, hvordan gikk det med dem (slapp de ustraffet unna) og de burde vært presentert med bilder slik de Quangels er. Noe mer dokumentarisk stoff.
Jeg vil tro den neppe ble særlig populær i Tyskland ved utgivelsen i 1947…

Som flere andre har trukket fram, - den er bygd opp som en kriminalroman med livaktige mennesker. Men mørkt er det! Jeg var nysgjerrig på forfatterens tilnærming til hvordan mennesker som vet at de snart skal møte døden reagerer og forholder seg. Det er ei bok å lese med ettertanke, dette. Jeg kjenner jeg selv får øket puls mens jeg leser, særlig mot slutten.
Og igjen og igjen blir jeg hoderystende over at det var mulig å framskaffe SÅ mye hemningsløs ondskap i det tyske riket, og få pesten utbredd over hele Europa og Norden. For ei fryktelig tid!!
Jeg lander på en 5er, men nokså nær en 6er.

Å lese «Alle dør alene» er en sjelsettende opplevelse. Historien er fra 2. verdenskrig og handler om tysk motstand mot naziregimet. Vi følger et ektepar og deres tapre kamp mot et gjennområttent system.
Historien er rystende og mørk, det er intet mindre enn et dystert bilde som brettes ut. Men som forfatteren selv sier det, mer lys ville vært løgn. Anbefales!

Denne boken grep ikke tak i meg før mot slutten da ekteparet blir tatt og fengslet.

Fallada kom over en rettsprotokoll fra Gestapo og ut fra dette ble det en usminket og realistisk fortelling om den vanlige manns kamp mot Nazisystemet i Tyskland. Gripende, sterk og en bok til ettertanke.

En av de sterkeste leseopplevelsene jeg har hatt på lenge. At jeg leste den i nabogaten til Jablonskistrasse i Berlin, (selv om Jablonskistrasse 55 der hovedpersonene bor, er revet) forsterket dette opplevelsen. Det er sterk lesning fra krigens dager. De "små" menneskene som prøvde å komme seg gjennom nazi-tiden, noen prøver å beholde verdigheten, andre prøver å finne den, noen prøver å manøvrere gjennom nazi-landskapet, noen prøver å sko seg på det.
Quangel-paret som mister sin sønn i krigen tror de finner en måte å motarbeide regimet på. Kortskrivingen og ikke minst når de legger ut kortene er spenning på høyt nivå. Samtidig med "action", bruker Fallada tid på refleksjon og gir karakterene tid til sin refleksjon.

Falladas liv er i seg selv heftig å lese om. Mange av de største kunstnerne har slitt forferdelig i egne liv og skaper stor kunst til glede og erfaring for oss andre. Midt i "galskapen" deres evner de å formidle store opplevelser og se livet fra et "sant" ståsted.

Historisk veldig bra og sterk om 2. verdenskrig i Tyskland. Syntes dessverre den er litt treg og liker ikke den er skrevet i nåtids - form. Men boka gjør merkbart inntrykk!

Dette er en av de beste historiske romanene om andre verdenskrig jeg har lest! Viser krigen sett fra flere sider og fremstår som svært realistisk. Jeg ble fanget fra første side, en bok jeg ikke kunne lese alt på en gang, men måtte spe den utover så jeg hadde GOD litteratur å lese. Perfekt for deg som liker det historiske!

En stor fortelling om de små ting som betyr alt i livet. En grundig beskrivelse av hvordan et totalitært system kommer til uttrykk i hverdagen og griper inn i tilværelsen til forskjellige mennesker. Angiveriet som Fallada beskriver så godt gjennomsyrer nazisamfunnet og han får fram hvordan alle egentlig er taperne i dette hierarkiet. De som av ulike motiver tjener ideologien og samfunnet gir avkall på sitt menneskeverd. Samtidig handler også romanen om håp, mot, humanitet og kamp for anstendighet og et verdig liv i en tid da forutsetningene for dette var minimale. Slik sett bidrar Falladas roman også til å nyansere historien. Ikke alle tyskere var fanatiske nazister. Kort sagt en velskrevet (i nøktern stil) og viktig bok som er evig aktuell fordi vår menneskelige tilværelse eksisterer innenfor samfunn med maktstrukturer av forskjellig sort. Et varsko om å være på vakt mot kombinasjonen totalitær tenkning og statskontroll.

Veldig godt skrevet og beskrevet. Har lest mange bøker fra 2. verdenskrig, men denne var annerledes og veldig god. Anbefales på det varmeste!

Innsiktsfullt om tysk motstandskamp under andre verdenskrig

I bokas åpningsscene møter vi ekteparet Anna og Otto Quangel som får overlevert en beskjed fra postbudet Eva Kluge om at Lille-Otto, deres eneste sønn, har falt i kamp mot Frankrike. Året er 1940, vi befinner oss i Berlin og andre verdenskrig har så vidt begynt.

Ekteparet Quangel, som i likhet med tyskere flest, så lenge har vært Føreren evig takknemlig for alle fremskritt Tyskland har gjennomgått etter mange harde år med både arbeidsledighet, sult og elendighet, har en stund vært vitne til en utvikling de gremmes over. Det er særlig den påtakelige forskjellsbehandlingen mellom medlemmene av partiet og de vanlige borgerne som opprører dem mest. I tillegg til at jødene behandles så dårlig ... Er ikke jødiske fru Rosenthal et vel så godt menneske som de andre rundt henne?

Quangels er kanskje noen unnselige og ubetydelige mennesker i det store og hele, men inni dem vokser det frem et ønske om å GJØRE noe. Og slik unnfanges idéen om å skrive postkort med kritikk av Hitlers regime, som legges ut i den hensikt å vekke folk opp fra apatien og likegyldigheten. Anna dikterer og Otto skriver, og deretter legges kortene ut i bygninger hvor de vet at det er mange mennesker som kommer og går. Bygninger med advokater og leger for eksempel ...

Lite aner ekteparet at kortene, etter hvert som de blir funnet, nesten utelukkende skaper frykt og angst, og at de aller fleste havner hos Gestapo nær sagt uten å bli ordentlig lest. Kortene skal til slutt koste en enda mer ubetydelig mann livet fordi etterforskeren på Gestapos kontor også er under et sterkt press mht å oppklare saken. Man trenger et offer og det snart! Skjønt kortene fortsetter å strømme på også etter at Enno Kluge, postbudet Eva Kluges udugelige og forstøtte ektemann, er død ...

Interessen rundt postkortskriveren i Gestapos hovedkvarter er økende, og vies en uforholdsmessig stor interesse. Som om en liten mus er i stand til å true en stor elefant, for å sitere forfatteren i hans etterord. Mens jakten på kortskriveren pågår, møter vi flere personer som på en eller annen måte står i forbindelse med ekteparet Quangels - venner, familie, fiender etc. Slik lykkes forfatteren i å tegne et stemningsbilde av Tyskland under andre verdenskrig, som favner atskillig mer enn den voldsomme forakten som stort sett ble det tyske folk som helhet til del både under og etter andre verdenskrig. Det handler om frykt for angiveri, frykt for eget liv, redselen for å si sin mening - og hvor anarki hele tiden truer med å ta overhånd. Den grusomhet som skildres når nazistene hadde internert fanger de ønsket å få noe ut av, er omtrent til å føle på egen kropp, slik Fallada beskriver den. Når egenskaper som dumhet og ondskap er samlet i et menneske, og det er dette mennesket som skal utøve makt over alminnelige mennesker hvis eneste forbrytelser består i et ønske om å bevare sin egen verdighet, da skal det ikke mye fantasti til å tenke at det finnes en skjebne verre enn døden ...

Denne romanen er basert på virkelige hendelser fra andre verdenskrig. Forfatteren fikk innblikk i nazistenes arkiver etter at krigen var slutt, og han gikk motvillig med på å skrive en roman om ekteparet Elise og Otto Hampel, som Quangels het i virkeligheten. Det han presterte var faktisk en perle av en roman! Ja, boka er tykk, men de siste 400 sidene slukte jeg på 2-3 dager. Jeg måtte finne ut hvordan det gikk til slutt! Fallada skriver glitrende, og på en slik måte at jeg ble helt oppslukt av historien. At romanen nå foreligger i en nyoversettelse som visstnok er mer tro mot originalteksten enn den første oversettelsen som ble utgitt i 1954, er fantastisk! I den første utgaven hadde man - slik jeg har forstått det - forsøkt å tone ned de verste brutale beskrivelsene, men disse hører med for å gjøre historien komplett. Den som tror at boka vil gi mer innsikt i krigen som sådan, blir skuffet over å lese denne boka. Derimot handler boka om hvordan nokså alminnelige tyskere levde under krigen, og om at det faktisk var motstand i det tyske folket! I den grad flertallet fulgte Føreren, var dette mest av alt på grunn av frykt og ikke ektefølt lojalitet.

Ut fra en helhetsvurdering av boka har jeg kommet frem til at den fortjener terningkast seks! Boka har nemlig alle kvaliteter som kjennetegner en klassiker; denne boka er interessant langt utover sin tid, den er glitrende skrevet, forfatteren beskriver menneskene i boka med dyp psykologisk innsikt og han har også lykkes i å bygge opp en spenning som gjør at man som leser drives fra skanse til skanse. Jeg vil imidlertid protestere mot at boka skal karakteriseres som krim.

Avslutningsvis ønsker jeg å sitere noen ord fra en bokomtale som sto i Bergens Tidende 30. mai i år:

"Grunnen til at slike skildringer har så stor appell for lesere i dag, er antagelig at situasjonen tvang folk til å vise hva som bodde i dem. Romanen viser også hvordan Hitler-regimet råtnet opp innenfra, fordi det hele tiden belønnet svik og nedrighet, mens det straffet alle tilløp til godhet. Falladas fremstilling samsvarer i så måte med Hannah Arendts berømte formulering om «ondskapens banalitet», som forteller oss at ondskapen aldri kan være sublim (som i «Ringenes Herre»), men at den tvert imot alltid er tarvelig, sneversynt og smålig."

Når en slik perle av en bok graves frem igjen etter så mange år, så lurer jeg på hvor mange andre uoppdagede perler som bare ligger der og venter ... Venter på at et eller annet forlag skal ta sjansen på en nyutgivelse ...