Bokelskere.no

I begynnelsen var kjerret, grevet – og Jussi.

Slik innleder Väinö Linna sin første bok i «Nordstjernen-trilogien». Under samlesinga av Linnas Ukjent soldat var det noen som grov seg litt dypere ned i forfatterskapet og oppdaget denne trilogien, som jeg nå har lest første del av. En 470 siders skildring av det finske bondelandet fra forrige århundreskifte og fram til 1915, da sosialistene inntok Landdagen og fikk gjennomført reformer i jordbrukssamfunnet.

Jussi er hovedperson i første del av boka; han er tjenestegutt i prestegården og får overtalt «gamleprosten» til å la ham rydde seg en husmannsplass på prestegårdens grunn. Med løfte om å få beholde den jorda han rydder. Skriftlige forsikringer om at han har «rett» til denne plassen, skjems han for å be om, men rydder seg et bruk som vekker oppsikt i bygda. Noen mener han er stormannsgal, andre ser med beundring på hva han får til. Plassen får navnet Koskela etter den fossen Jussi måtte renske for å få grøftet myra skikkelig.

Men så får sognet ny prest, og Jussi er med ett på lik linje med alle andre husmenn: Trusselen om utkastelse lurer alltid i kulissene. Etter hvert utvikler samfunnet seg, skredderen Halme går i bresjen og skolerer bygdefolket politisk. Boka slutter optimistisk: Landdagen opphever gårdeieres rett til å kaste ut husmennene sine, og sosialistenes forsamlingshus, bygd på dugnad, innvies med bryllupet mellom Jussis sønn Akseli og nabojenta Elina. Men med litt kjennskap til Finlands historie vet man at framtida neppe blir noen dans på roser. Sluttorda legger kanskje opp til fortsettelsen: Finnlands sommer er vakker. Men kort.

Linna gir oss tilstrekkelig innsikt i det store bakteppet med Russland som «overherre», men fortellingen hans handler om enkeltmennesker: Undertrykte og undertrykkere, slitere og dovenpelser, oppdragere og disipler, sjarlataner og hedersfolk. Situasjonskomikk og humor preger store deler av fortellingen - jeg gleder meg til neste bind Opprør.