Bokelskere.no

I dette andre bindet av Trilogien vender Asle/Olav tilbake til Bjørgvin trass i advarsler. Mens byen tidligere har vært avvisende, virker den nå full av farer. Olav holder likevel fast på ærendet eller drømmen sin. Fortettet drama preger den korte teksten.

En slags novelle vil jeg kalle det. Falt ikke helt i smak.

Dette blei for mykje mellom linjene og for kjedeleg. Det er nok meg det står på. Jon Fosse er ein gud, visst nok. Siste sida av boka vakte noko i meg, men eg hadde forta meg gjennom og skumlese. Det er som om lesaren må lide seg gjennom for å forstå lidinga i boka.

Vakkert og vondt

Flott oppfølger. Nydelig beskrivelse av Olavs mareritt - fortiden som ikke slipper taket, skyldfølelsen og redselen for å svikte sine nærmeste.

Olavs draumar ble for meg litt kjedelig. Da jeg leste Andvake fikk jeg en ny opplevelse, Fosse skriver så annerledes at jeg ble glad og man fikk muligheten til å bli kjent med Asle og Alidas kjærlighet. Men i Olavs draumar er ikke språket nytt for meg lenger, og historien er trist og forutsigbar.

"Olavs draumar", Jon Fosse
Jada, Fosse er ein god dramatikar, ein god forteljar, ein luring som forskar og prøver ut rammene for språket, då han skriv skildrande, flytande i både tid, inntykk og uttrykk, og minnar oss på at minnene frå fortida påverkar trua om framtida, og at både minnene og trua påverkar handlinga vår i nåtid - som etter ei stund blir fortid, før ho snikande kan innhente oss igjen, og når han skriv lange avsnitt om dette med kommasykja, jada, då gjeld det å halde tunga rett i munnen skal ein få noko ut av dette.

Denne forteljinga høyrer i hop med Andvake, men vart for meg språkleg jåleri og ikkje særleg spanande, sjøl om han sjølvsagt, som den dramatikeren han er, klarte å skape ei mørk skrekkfilmspaning heile vegen heim til vår Herre. For det måtte gå som det gjekk med med vår venn Asle, som glapp taket i Andvake.