Bokelskere.no

En ny krimforfatter for meg. Jeg likte den godt. I denne boka forsvinner tre muslimske jenter fra en liten by i Finland. En fjerde muslimsk kvinne blir funnet drept. Alt tyder på æresdrap, men ikke alt er som det ser ut til med første øyekast... eller?

Kjedelig, kjedelig, kjedelig! Det er nok dessverre den totale oppfatningen av denne boka, samt forfatteren. Dette er forfatterens andre bok som er oversatt til norsk, og jeg håpet at forfatteren hadde lært litt mer om å skrive en god krim i løpet av forfatterskapet, da det har gått noen år i mellom disse to bøkene som er oversatt til norsk. Men det ser ikke ut til det dessverre.

Forfatteren er veldig stor i hjemlandet, Finland, samt i flere andre land. Jeg forstår ikke det, da det er uendelig mange andre forfattere som klarer å skrive mye bedre krim enn dette. Hun har skrevet mange bøker i denne serien, og de aller fleste er vel bestselgere. Merkelig! Da må de finske leserne være i stor mangel av god krimlitteratur! Dette er langtekkelig, intentsigende, kjedelig, lite sammenhengende historier, blir for lite kjent med politi Maria Kaillo, fraværende intensitet. Kort sagt en bok jeg angrer på at jeg begynte på. Denne forfatteren får absolutt ingen flere sjanser hos meg.

Boka handler om innvandrere i Finland, integrering og rasisme. Om unge muslimske innvandrerjenter som forsvinner.
Et spennende og stadig aktuelt tema som jeg hadde forventninger til. Omslagsbildet gjorde også at jeg fikk forventninger om en spennende krimbok.
Forfatteren var ny for meg.

Leena Lehtolainen viste seg å skrive temmelig omstendelig og ensidig. Alt som skjer i boka, blir kun sett fra politietterforskeren Maria Kallio sitt synspunkt. Masse oppramsinger om hva hun gjør, ikke gjør, hva hun tenker og ikke tenker om det aller meste. - Det ble rett og slett i kjedeligste laget.
Bare tørr etterforskning med tørre, lite livaktige etterforskere, intervjuer av vitner og mistenkte gjennom hele boka, etter min mening for dårlig krydret med oppramsinger av hverdagslivet til Maria Kallio, - helt til slutten, der det endelig begynner å skje noe dramatisk. Men det hjalp ikke. Helhetsinntrykket er og blir "i kjedeligste laget" for meg.

Igjen må jeg slå fast at de beste krimbøkene er de som også lar oss komme inn i forbryternes hoder, slik at vi får ta del i forbryternes gjerninger, ved siden av å følge noen etterforskere i hva som gjøres for å oppklare forbrytelsene.