Bokelskere.no

Ny bok om avdeling Q. Spennende!

Jussi Adler-Olsen er et friskt, dansk pust i krimgenren, og siden "Kvinnen i buret" falt i smak hos undertegnede var det vel bare rett og rimelig å gi "Flaskepost fra P" en real sjanse?

Det er tydeligvis ikke bare plastsøppel som flyter rundt i havet, innimellom dukker det opp en og annen kryptisk flaskepost som pirrer etterforskergenet til Carl Mørck i avdeling Q. En avdeling som kan skilte med et nokså frodig og originalt persongalleri. Parhestene Assad og Mørck er forøvrig i et underholdende hat/elsk-forhold som kommer leseren til gode. Her er humor, kjappe replikker og et underliggende budskap i den danske innvandringsdebatten flettet inn i en spennende jakt på en kidnapper og seriemorder.
Kan den gamle flaskeposten være nøkkelen til å avsløre morderen og mysteriet rundt forsvinningen av to gutter på 90-tallet? Og hvorfor i all verden er de ikke meldt savnet?
Sakte men sikkert beveger etterforskningsgruppen seg inn i en religiøs sfære, der taushet er gull.
Kjære Jussi Adler-Olsen, - takk for spennende timer sammen med gjengen din. Jeg har både ledd og kjent gåsehud i løpet av min bokstavreise. Jeg elsker de kjappe dialogene, som imidlertid enkelte ganger balanserer hårfint, og noen ganger risikerer å bli anmassende og litt for mye av det gode. Det er det eneste ankepunktet jeg har, ellers er dette ypperlig krim mange vil glede seg over.
Terningen tar salto bortetter stuegulvet, glimter innom sekstallet før den rolig legger seg til med femmersiden oppe.

Denne gikk fort å lese.
En svært spennende bok, og med en handling som gjør at du - litt klisjeaktig - kastes fra side til side. Når det gjelder krim, kan jeg godt oppleve det i siste halvdel, mens jeg ofte bruker lengre tid på første halvdel av boka. Her var det annerledes. Med religionssosiologi som et av mine fag (min mastergrad), der jeg blant annet har interesse for sekter og frimenigheter, så var dette et kjempespennende tema for en krimbok.
Jeg har veldig stor sans for moderne dansk litteratur. Ofte er det kanskje litt oversett på grunnen av flommen av svensk krim (Läckberg, Nesser, Mankell, Marklund, m.m). Blant annet gjennom Adler-Olsens bøker har imidlertid også dansk litteratur hatt en oppsving i Norge. Det er noen klisjeer også i hans bøker, for eksempel dette at etterforskerens privatliv er framstilt som en stor kontrast til hans jobbliv. På jobben er han en helt, mens privat er han skilt og har en affære med en kollega. Det jeg liker veldig godt med Adler-Olsens bøker, er evnen til å finne gode og spennende plot, som skiller seg litt fra andre krimforfattere. Jeg liker også krimbøker som får meg til å sitte med kartet ved siden av for å følge med på alle stedsnavn som kommer.

Noe av det mest spennende jeg har lest på lenge.
Krim blir ikke stort bedre enn dette.
Innledningen er kanskje litt lang, men uhyggen ligger der, litt fragmentert men nok til å holde leselysten høyt opp. Og så bare vokser og vokser det, til et nesten u-utholdelig nivå mot slutten.
Gleder meg til de neste (foregående) bøkene hans.
Oversettelsen synes jeg imidlertid er litt..."så der." Av og til lurte jeg på om mr. Krogstad egentlig kan Dansk?
- Fasandreperne, (ikke Fasandreperene?) oversatt av Kirsti Øvergaard synes jeg faktisk var bedre oversatt.

Fantastisk god krim. Klarte nesten ikke legge den fra meg. Anbefales på det sterkeste.

god norsk krim

Er opprinnelig dansk jeg, å har sett de få film som er laget.
Trist film aldrig blir som ei bok

Den beste til nå, synes jeg. Sidene flyter avgårde i bra tempo. Spenningen holder seg gjennom hele boka, selv om det er noen dødpartier her og der. Det er det som senker den til fem.

Jeg er ikke imponert. Som alltid har Adler-Olsen en god historie og et godt utgangspunkt, men han roter det til for seg selv underveis. Jeg føler jeg har lest dette før. Boka er forutsigbar og hele historien rundt sykehusoppholdet kunne hvem som helst som har lest krim tidligere gjettet seg frem til. Slutten er usannsynlig og til tider provoserende. Jeg er lei av å lese femten forskjellige versjoner av at karakterene dør, for så at de klarer seg helt fint i neste kapittel.

Adler-Olsen er kongen over usannsynlige tilfeldigheter, og fordelt utover 525 sider blir dette litt i overkant for min del. Historien om Mia blir dratt ut i det uendelige og det virker som hun ble glemt midt i skriveprosessen, for deretter å få en hasteavslutning mot slutten av boka.

Jeg vil likevel gi forfatteren skryt for karakteren Assad, som er helt strålende i samarbeidet med Carl Mørck. Boka er til tider ganske morsom, og jeg tror det er grunnen til at jeg fullførte til tross for mange små hull som irriterte meg underveis.

Kära nån så jag älskar denne författarens tokiga böcker! De omöjliga arbetskamraterna som trots allt löser de mest otroliga deckargåtor. Hurra och mera sånt!!