Viser 1 til 2 av 2 omtaler

Abarat er et sammensurium av nytt landskap, nye raser, utrolige dyr og mennesker som inntar former jeg aldri hadde kunnet forestille meg. Barker viser en fantasi som overgår det meste annet jeg har lest, nettopp når det kommer til skikkelsene i denne boken, sammen med landskapet historien baseres på. Men han får det også til å fungere. Historien har en flyt og et driv som fører deg og Candy fra den ene øya til den andre og til nye skikkelser og opplevelser. Stort sett farefulle opplevelser, men også opplevelser som har mye med vennskap å gjøre.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det tok meg faktisk omkring en måned å fullføre den boka her. Det er forskjellige grunner til det, deriblant kvalifiseringsoppgaver og forelesninger, men noe av skylden har teksten selv, også. Jeg synes det blir for mye tekst med for lite variasjon.

Candy befinner seg altså fortsatt i Abarat, og dramatikken fra den første boka er fortsatt med. Kristoffer Kadaver har intensivert forsøkene på å få tak i jenta, med Bestemor Broket hengende over skulderen. Samtidig legger han planer om den store krigen. Candy jages fra sted til sted og glipper bare med nød og neppe ut av hendene på de som jager henne. Hun kan riktignok ikke flykte for alltid. Kanskje det å komme til Abarat var en dårlig idé, selv om hun føler en merkelig tilhørighet til det fantastiske øyriket?

Abarat består av en rekke øyer som alle er knyttet til et tidspunkt. På de øyene som er knyttet til en av de mørke timene, er det Kristoffer Kadavar som hersker, men han har ikke makt over dagslyset. Enda, i allefall. I forrige bok ble vi kjent med flere av de forskjellige øyene, og i denne boka blir vi kjent med enda flere.

… og det er i grunn der problemet mitt dukker opp. Det blir for mye øyhopping med for lik handling. Candy havner på en øy og oppdager hva som gjør denne øya unik, så dukker en av Kadavers tjenere opp, og hun glipper så vidt unna. Så gjentas prosessen. Jeg har full forståelse for hvorfor Barker gjør dette, han vil jo at leserne skal oppleve så mye som mulig av Abarat. Men for min del blir det rett og slett for mye av det gode. Særlig når vi har vært på et par-tre øyer, da er det lett å forutse hva som kommer til å skje når Candy havner på den neste øya. Joda, det er forskjellige ting som preger de forskjellige øyene, men det påvirker liksom ikke handlingen stort: bakgrunnsbildet forandrer seg, plottet forblir det samme. Det blir dessverre tidvis ganske så kjedelig.

Ikke for det, boka er ikke uten lyspunkter. Vi får møte nye karakterer, og mange av øyene er jo i seg selv spennende steder (synd de bare er bakgrunnsbilder, som sagt). Det er som kjent Clive Barker selv som illustrerer bøkene, med oljemalerier. Det er gøy å se det forfatteren vil at vi skal se, samtidig som at denne typen illustrasjoner skiller seg litt ut innen sjangeren. Om jeg skal pirke på noe der, synes jeg det er litt kjipt at noen av illustrasjonene kommer før teksten beskriver hendelsen. Altså får vi kanskje en illustrasjon av noe dramatisk, også er teksten fredelig – og vips så er innholdet i nærmeste fremtid spoilet. Dette ligger så klart mer i det fysiske oppsettet enn noe annet, men jeg tror det har påvirket opplevelsen min litt i negativ retning.

Dessuten må jeg ærlig innrømme at jeg ble litt skuffet over hvordan blant annet Kristoffer Kadaver utvikles. I første bok synes jeg forfatteren la opp til at dette kunne bli en spennende karakter med mange sider og store overraskelser, men så synes jeg forfatteren i stor grad lar det ligge her. Det vil si, jeg opplever at han hopper helt over alt det potensialet han har til å skape en meget spennende figur, og heller bruker tiden på øyhopping. Barker har skapt en verden der han kunne ha filosofert stort rundt moral og hvor grensen mellom godt og ondt går, men den gang ei – dette berøres bare tidvis. Skuffende når teksten inviterer til sånt!

Abarat er fortsatt et spennende sted, men jeg har blitt hakket mer motløs når det kommer til handling og fremdrift. Etter den dramatiske slutten på boka kan det riktignok hende at vi nå kommer til å få en litt mer uforutsigbar handling. Det håper jeg i allefall inderlig, for over 500 sider med handling det fint går an å gjette seg til kan fort føles bortkastet…

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka fra forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

ritaolineLena Risvik PaulsenRisRosOgKlagingIngunn SPiippokattaEivind  VaksvikRufsetufsaTorill RevheimHarald KVegardKirsten LundSigrid Blytt TøsdalSynnøve H HoelLene AndresenMorten JensenJarmo LarsenAnne Helene MoeSolveigLilleviKjerstiReidun SvensliMathiasMarenIngunn ØvrebøJulie StensethVibekeKari FredriksenTore HalsaAnne-Stine Ruud HusevågDemeterToveBertyAkima MontgomeryFrode Øglænd  MalminAud Merete RambølSol SkipnesJoakimEli HagelundTone HFredrik