Viser 1 til 10 av 11 omtaler
Jeg anbefaler Murakami til alle som vil høre på. Bøkene hans passer til mennesker som liker alt mulig forskjellig. Denne romanen er for eksempel en nydelig kjærlighetshistorie i tillegg til alt annet og kan leses som det også. Eller som et mysterium, det er det virkelig også.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a
. Vi følger her Amomame og Tengo videre i historien - treffes de til slutt? Kommer de seg unna? Finnes det en vei ut av denne nye verdenen de er rotet inn i? I tillegg følger vi en tredje person (som også nevnes i bok en og to)-en etterforsker innleid for å finne Amomame. At vi følger denne tredje personen trekker boka opp. Jeg syntes iallfall at denne karakteren var meget underholdende å følge.
Har storkost meg med hele 1Q84, og det eneste som står i veien for fem stjerner er at det til tider blir for repetititvt/overforklarende tekst. Det forekommer ganske ofte to til tre setninger etter hverandre som formidler akkurat det samme, ig slikt syntes jeg er fryktelig plagsomt, iallfall når det skjer ofte. Syntes også det var en del rare oversettelser -noe Murakami ikke kan lastest for men som trekker ned helheltsinntrykket / leseropplevelsen
Skulle ønske disse bøkene aldri slutta:-)
En original og god fortelling. Jeg ble litt utålmodig halvveis i den tredje boken, mye gjentagelser og uthaling, men uansett, fantasisk god lesning!
Det tar tre bind å fortelle historien om han som møter henne. Vi treffer dem de siste månedene før det skjer. De er tredve år, men det skjebnesvangre møtet fant sted i klasserommet i 10 års alderen. Hun har drevet med kampsport og er instruktør på treningssenter. Hun sjekker middelaldrende menn på byen. Den gangen de gikk i samme klasse i barneskolen, var hun med i Jehovas vitner, men bryter seinere med dem, sin familie og står bare igjen med ei bestevenninne. Som sjenert, forknytt mobbeoffer ble Aomame tatt litt vare på eller sett av den skoleflinke gutten Tengo. 20 år etter er han mattelærer på dagtid og forfatterspire på kveldstid. En gang i uka kommer den ti år eldre elskerinnen på besøk. Hun er gift og har to barn.
Aomame tar oppdrag der hun dreper menn som hun mener ikke fortjener å leve. Moralspørsmål tar Haruki Murakami opp slik de viser seg primært i holdningene personene inntar og i mindre grad som gjenstand for refleksjon. Det kommer en liketilhet inn som inviterer leseren til å ta stilling ut fra nærmest formålstjenelige, praktiske hensyn. Murakami har en stor leserskare av unge mennesker under høyere utdanning. Det kan jeg forstå. Som Nobelprisnominert forfatter er han mer foroverlent mot leseren eller enkelt sagt: Selve uttrykket er befriende imøtekommende og mer på leserens premisser enn man kan forvente på et høylitterært nivå. Noen har kritisert språket hans for å være klisjepreget og flatt, men jeg synes det er misforstått. Det er også mange gjentakelser i 1q84, men det gir pust i den svære boka. Den blir ikke så kompakt og synes ikke så pretensiøs, den signaliserer ikke viktighet på en anmassende måte. Unntak her er noen av de mange henvisningene til annen litteratur. Enkelte såkalte mesterverk gir følelse av metthet når de er lest og kan være et fascinerende ork underveis. Ettervirkningen av en Murakami-bok trekker veksler på surrealisme, friskheten i overraskelsene, fortrolighetskunnskap, underholdende fiksjon, mytologiske ansatser osv kombinert med skikkelighet i skrivehåndverket.
Under lesningen har jeg ofte følelsen av å komme inn i små bobler, egne verdener som beskrives. Det er som poesi uten ord. Hele virkeligheten kan også forskyves eller en parallell virkelighet oppstå. Når denne boka heter 1q84, står q for question dessuten uttales q og 9 likt på japansk. En annen virkelighet er til forveksling lik den vanlige virkeligheten for noen av personene, men hver enkelt vet ikke at flere enn en selv opplever 1q84-virkeligheten. Hva forteller Murakami oss når han i bok etter bok setter spørsmål ved hva som er virkelig? Betyr det at vi lever feil og ikke har et riktig grep om virkeligheten? Skal vi ikke søke kontroll på livet (for slik mister vi følelsen av zen)? Eller blir vi hele tiden lurt til å tro at virkeligheten er det som framstår som virkelighet uten at det er det? Sakset fra Christopher Taylers anmeldelse i London Review of Books sier Murakami: “In the 19th and early 20th centuries,’ he told his Paris Review interviewer in 2004, writers offered the real thing; that was their task. In War and Peace Tolstoy describes the battleground so closely that the readers believe it’s the real thing. But I don’t. I’m not pretending it’s the real thing. We are living in a fake world; we are watching fake evening news. We are fighting a fake war. Our government is fake. But we find reality in this fake world … We are walking through fake scenes, but ourselves, as we walk through these scenes, are real. The situation is real.»
Som leser er man aldri i tvil om at det er en fiksjon som framstilles. Samtidig lærer vi noe om oss selv og om andre. I bind tre presenteres den usympatiske Ushikawa, en person som ingen liker; ikke tidligere klassekamerater, arbeidskollegaer, kona, barna eller noen andre han møter. Han har fått i oppdrag å spionere på Aomame og han spioner på Tengo. Vi kommer tett innpå han, blir overrasket over hvordan han tenker og vurderer. Når man har blitt kjent med han og sett hvor sårbar han er, blir han drept på en brutal måte. Men så har han kanskje oppfylt sin rolle for oss.
Ushikawa har fått sitt spionoppdrag av en religiøs sekt. Rundt sekten er det stort hemmelighold, men man får også høre om at de er anti-kapitalistiske, jordbruksdyrkende, at de utøver asketiske øvelser og har buddhistiske sider ved sin ideologi. Lederen har funksjon av medium for noen stemmer. Stemmene kommer fra Little people som er et fantasyliknende, alveaktig folk. Lederen sies å voldta unge jenter. Han blir drept av Aomame. Så kan ingen formidle stemmene lenger og Ushigawa får altså i oppdrag å oppspore henne. Dette gir boka en touch av spenningsroman.
Det er ikke bare en spesiell kommunikasjon mellom lederen av sekten og stemmene til Little people. Kommunikasjon er et sentralt tema i boka. De elskende kommuniserer uten ord. Hun leser alt han tenker. Bind tre er av noen regnet som det klart svakeste bindet, mest på grunn av Aomame – Tengo relasjonen. I kontrast til 1984 – 1q84 relasjonen, der man ikke kan stole på virkeligheten eller sin innstilling til virkeligheten, er kjærlighetsrelasjonen 100%. Den har nesten mytisk styrke, de unge blant leserne vil kunne assosiere til fantasy, noe absolutt godt. Eller om vi kan si at fantasy handler mer om følelse enn moral, så føles kjærlighetsrelasjonen relasjonen som ubegrenset trygg/sikker. Andre anmeldere har assosiasjoner til helt urealistisk kjærlighet produsert fra Hollywood, noe jeg finner mindre interessant. Det er ikke et svakhetstegn at boka får en happy ending sett i dette perspektivet. Det egentlige skal bevares i oss i møte med den hjertes utkårede. De intuitive antennene avgjør på mytisk vis hva som er fake og hva som er reelt. Murakami spinner fra bok til bok på en vev med egenproduserte mytologiske tråder. Hans vev er et stykke fra min vev, men han overrasker og underholder.
Den tredje og siste boka i trilogien
(Dersom du ikke har lest bok 1 og 2, bør du vente med å lese min omtale - ellers risikerer du at noe av spenningen med bøkene blir ødelagt.)
I bok nr. 1 ble vi introdusert for Aomame og Tengo, som har kjent hverandre helt siden barneskolen og aldri har glemt hverandre, til tross for at de ikke har sett hverandre siden de var 10 år. Vi ble dessuten kjent med Fukari som hadde skrevet en roman som heter "Luftpuppe" og som handler om "little people" - en roman Tengo omskrev og som Fukaeri vant en litterær debutantpris for. Fukaeri var på flukt fra en farlig sekt, og etter hvert skal det vise seg at tilværelsen heller ikke er ufarlig for Aomame og Tengo. Før vi forlater bok nr. 1, introduseres vi dessuten for en slags parallell virkelighet - 1Q84 ...
I bok nr. 2 får vi vite mer om den hemmelige sekten, samt det faktum at Aomame er en leiemorder som har planlagt å ta livet av lederen av sekten Sakigake. Utgivelsen av "Luftpuppe" har ført til at Tengo og ikke minst forlagskontakten hans Komatsu ikke lenger er trygge. Det de har trodd var ren fantasi, viser seg å være virkelig. Little people eksisterer virkelig, og de er noen riktig så ondskapsfulle skapninger. Samtidig får vi vite om samtlige av hovedpersonenes oppvekst og bakgrunn. Og i god Murakami-stil er det ingen av dem som har hatt det enkelt her i livet. Så forsvinner Fukaeri, som en stund har bodd hos Tengo og som har funnet ut at hun/de blir overvåket, og Aomame lykkes virkelig i å ta livet av lederen av sekten - med den følge at også hun må flykte.
I innledningen til bok nr. 3 er lederen av Sakigake død og Ushikawa er satt på jobben med å oppspore Aomame, og for den saks skyld også Tengo. I mellomtiden har Aomame gått i dekning i 1Q84, hvor hun har forskanset seg i en leilighet hun aldri forlater. Og hvor hun til stadighet plages av en lisensoppkrever fra NHK ... Mens Tengo befinner seg et helt annen sted og pleier sin far, som ligger på dødsleiet. En far som i sin tid nettopp var NHK-lisensoppkrever og som når han dør, ønsker å bli begravet i sin NHK-uniform. Så oppdager Aomame at hun er gravid, uten at hun har vært sammen med noen mann på det tidspunktet hvor barnet ble unnfanget. Hun er overbevist om at det er Tengos barn hun bærer på, og mens hun venter og håper på en gjenforening med ham, underholder hun seg med trening og lesing av Proust ... Vil de noen gang ses igjen, og hvem er egentlig de som er truende nær og som hun for all del må unngå å komme i klørne på?
På samme måte som de to foregående bøkene var også bok tre (langt på vei) spennende og godt skrevet. Samtidig må jeg medgi at jeg ble skuffet over slutten. Det sparkes opp så mange baller og jeg opplevde at mange av dem slett ikke landet til slutt. Jeg ønsker ikke å gå i detalj på dette, fordi dette kan ødelegge leseopplevelsen for andre. Det jeg kan si er at jeg nok hadde forventet mer action på slutten, og kanskje også et skikkelig klimaks. I stedet ble det hele nokså tamt og tidvis noe uspennende. Klarere paralleller til George Orwells "1984" skal man virkelig lete lenge etter, men også dette ble liksom litt forutsigbart. Samtidig er triologien en nydelig historie om en kjærlighet som utholder alt og som aldri slukner, uansett hva som skjer. Selvsagt må det bli en film av denne triologien! Og FOR en film det kommer til å bli! Fordi boka er så godt skrevet og fordi dette er litt av et prosjekt, får jeg meg ikke til å gi noe annet enn terningkast fem her heller. Men et betydelig svakere terningkast fem enn det som er gitt for bok 1 og 2 blir det definitivt!
Og dermed er en lydbokopplevelse på anslagsvis 48 timer omsider over - med glitrende Duc Mai-The i oppleserrollen!
Tredje bind er langt mer stillestående enn forgjengerne. Der første bok var eventyrlig og storslått, er denne langt mer intim og virker litt uforløst, selv om høydepunktene er mange.
Sist sett
