Jeg leste denne i samme uke som jeg leste Eneste av Silje Aanes Fagerlund. Bøkene har fellestrekk og speiler hverandre godt.

Lest i et jafs i dag. Og et jafs av en bok er det!

Jeg skal innrømme at jeg har hatt en viss motstand mot Espedal. Mest fordi jeg forsøkte å lese "gå. eller kunsten..." og fikk dårlig smak i munnen av de første ti sidene. Fordi jeg opplevde nedtegnelsene som kunstige. Det var en avstand, en distansering, romantisering og litt selvtilfredshet over måten å behandle det hele på. Og denne farsotten av "Espedal-disiplene" gjorde ikke motstanden mindre.

Derfor var det med forundring jeg ble grepet av denne bokens ærlige og nøkterne sanselighet. Den evner å gå inn i de vanskeligste og mest fundamentale begivenheter uten å bli klisjefylt,men likevel behandler det med fortrolighet, og respekt.

(Ps: den litt problematiske begynnelsen gjør hele boken sterkere, når tematikken/opplevelsen dras sammen mot slutten)

Tomas Espedal holdt på å gi seg som forfatter etter å ha lest en av bøkene til Peter Handke; han var så misunnelig. Hadde jeg vært forfatter hadde jeg vært misunnelig på Tomas Espedal. Men jeg er ikke forfatter; bare en bokleser som er stum av beundring hver gang jeg leser en bok som Tomas Espedal har skrevet. Link til et innlegg på bloggen min Tones bokmerke

Troverdig om kjærlighet.

Nydelig om det forgjengelige; om hvor godt det er å elske noen og en påminnelse om hvor forferdelig det er når de ikke lenger er her.

Tomas Espedal er en fantastisk forfatter! Han har et helt særeget språk som treffer meg i mitt innerste med voldsom kraft. Boka tar for seg dagligdagse ting, livshendelser enhver kan kjenne seg igjen i. Hans svært utleverende selvbiografiske stil gjør at man hele tiden lurer på om det man leser er fra virkeligheten. Skjedde virkelig dette? Var det virkelig slik? Sånn sett kan han minne om Knausgård, men likevel ikke. Jeg har lest et par av hans tidligere bøker, som jeg også har likt, men dette er det desidert beste jeg har lest av Espedal og den beste boka jeg har lest på lenge. Jeg anbefaler den på det aller varmeste!

Smertefullt om å elske og ha tapt

I bokas åpningsscene befinner jeg-personen - en eldre mann, forfatteren selv - seg på et nyttårsparty sammen med kjæresten sin. At han er nøyaktig dobbelt så gammel som henne, får vi først vite senere.

"Jeg begynner å bli gammel; jeg kjenner ikke meg selv. Det har alltid tiltrukket meg, dette bildet av alderdommen: den gamle mannen og den unge jenten. Jeg vet ikke hva det minner meg om, en forbrytelse, kanskje, eller om naturen; naturens brutalitet og vold, dens uskyld. Man vet ikke hvem som er den skyldige, han som sitter i stolen, eller hun som sitter over ham, i fanget hans, kledd i en utringet, sort selskapskjole." (side 9)

Mannen er altså 48 år, mens kjæresten hans er 24. Han elsker henne slik han kanskje aldri har elsket noen kvinne tidligere, men forholdet kan selvfølgelig ikke vare. Hun, den yngre kvinnen, vil videre. Han var "bare" en liten digresjon i livet hennes. Riktignok en viktig digresjon, men dog en digresjon ... For hun kunne jo ikke ende der, spille resten av sin ungdom på en mann som ikke akkurat ville bli yngre med årene ...

På tross av at jeg kun har lest en bok av Espedal tidligere ("Imot kunsten"), kan jeg allerede nå si at jeg finner hans fortellerstil lett gjenkjennelig, selv om det lett manende preget i "Imot kunsten" ikke er like sterkt til stede i "Imot naturen". Han springer i tid og for den saks skyld også fra sted til sted, men fullt så forvirrende som jeg opplevde "Imot kunsten", er den likevel ikke. Tidvis hadde jeg litt problemer med å forstå hvorfor han trakk inn nesten hele sitt livs kvinnehistorier i denne lille, tynne boka, men kanskje skyldtes det først og fremst at jeg så veldig gjerne ville vite mer om forholdet mellom ham og hans yngre kvinne, og hva som til slutt førte til bruddet mellom dem. Tidligere har jeg hørt at en del synes man kommer for tett innpå forfatterens privatliv, men den oppfatningen deler ikke jeg. Jeg opplevde tvert i mot at hver gang jeg virkelig begynte å komme tett på ham, støtte jeg som leser på en barriere, hvor de skjønnlitterære beskrivelsene kom litt i veien, samtidig som han jo skriver så vakkert og litterært om den smerte som ligger i å ha elsket og ha tapt. Hvor meningsløst alt blir når den elskede er borte for alltid ... Og kanskje er det nettopp i smerten at stor kjærlighet skapes?

"Det må være noe av det verste med å være ensom: å spise sammen med noen som ikke er der, hver eneste dag." (side 147)

Å være alene i et rom samtidig som man vet at kjæresten befinner seg i en annen del av huset, er noe ganske annet enn virkelig å være alene ...

"Imot naturen" er en vakker og smertefull liten bok, hvor forfatteren forteller om sitt forhold til kjærligheten fra han var en ung mann og frem til i dag, stykkevis og delt og litt frem og tilbake. Det er et svært sympatisk bilde som tegnes av ham, og dette står i dyp kontrast til det bildet som har oppstått av ham som en arrogant mann som nærmest steiler ved tanken på at han kun skulle bli lest av femtiårige kvinner ... Det er nå en gang slik at de fleste storkonsumenter av bøker er kvinner, og jeg tenker at han bør være takknemlig for hver leser han har - uansett kjønn! Uansett - dette lar jeg på ingen måte komme i veien for mitt forhold til hans bøker - like lite som Hamsuns nazisme får meg til å være å lese hans bøker ... uten sammenligning for øvrig, bare så det er sagt! Ekstra morsomt fant jeg selvsagt at Espedal skriver om at han har lest Knausgårds bøker!

"Ja hva skal jeg si om lykken? At jeg ble glad med en gang jeg så henne når vi våknet om morgenen? At jeg gikk hele dagen og gledet meg til at vi skulle legge oss om kvelden? Vi lå ved siden av hverandre i sengen og leste. Vi leste hver våre eksemplarer av Knausgård-bøkene, begynte samtidig og leste parallelt, plutselig la hun ned boken og så på meg; leste du det? spurte hun. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han er ikke riktig klok, sa hun. Så leste vi videre. Helt til jeg la boken min ned og så på henne; leste du det? spurte jeg. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han ødelegger seg selv, sa jeg.

Det er nesten ingenting å si om lykken. Den er der i alt vi sier og gjør, og vi vet ikke engang om den." (side 115)

Espedal klarer det kunststykke å skrive om kjærligheten og sorgen uten å bli verken banal, klisjéfylt eller klissete. Og det er vel det som skiller ham fra de fleste andre som har prøvd før. Han er en glitrende forfatter! Her blir det terningkast fem!