Bokelskere.no

Sår, sart, trist, men samtidig søt og innsiktsfull. Litt hastverk mot slutten, og jeg skulle gjerne hatt med mer av forholdet mellom barnet og Martha etterhvert som barnet vokste opp. Også litt forutsigbar mot slutten, men allikevel veldig godt at det endte som det gjorde (selv om det var den åpenbare slutten).
Nesten terningkast 5, men det ble 4.

Nei å nei, for en tragedie! Og da mener jeg ikke historien, skjønt den er tragisk nok. Jeg snakker om dårlig språk, springende komposisjon, gjentakelser, langtekkelige skildringer, overtydelige detaljer. Det språklige kan til dels skyldes oversetteren - hun bommer ofte på da/når, de/dem og liknende grammatikkregler, men originalteksten kan heller ikke ha vært noe språklig mesterverk.
Historien kunne ha blitt både spennende og rørende, men jeg ble så distrahert at jeg gikk glipp av en bra leseopplevelse. Dette var bare trist.

På landsbygda i Pennsylvania, USA i 1968 bankar eit ungt par på døra til Martha, som bur aleine. Ho kjenner dei ikkje, men sidan det plaskregnar ute, let ho dei kome inn. Ho legg merke til at dei har eit lite spedbarn med seg. Ikkje lenge etter kjem vaktene frå ein institusjon som ligg i nærleiken på Marthas dør, og tek med seg den unge kvinna. Mannen klarer å rømme ut av eit vindauge. I det kvinna vert dregen ut av huset, kviskrar ho til Martha: ”Ta vare på henne!”
Dette er ei sterk historie med rot i verkeleg, amerikansk samtidshistorie. Vi får følgje Martha og korleis ho tek vare på barnet, samstundes som vi også følgjer korleis den unge kvinna og den unge mannen får det vidare.

En natt i 1968, Pennsylvania i USA: Det banker på døren til Marthas hus og utenfor står en mann og en kvinne – de sier ikke et ord, men Martha bestemmer seg for å ta mot til seg og inviterer dem inn. Da først oppdager hun at kvinnen holder et nyfødt spebarn. Det Martha ikke vet er at disse to har rømt fra en institusjon i nærheten og at de blir forfulgt. Da vaktene finner dem, gjemmer paret barnet, mannen rømmer og idet kvinnen blir ført bort, hvisker hun til Martha: «Hold henne skjult…»

Og så følger vi disse fires skjebner opp gjennom årene. Vi får lese om uverdige forhold på institusjoner, om en døv mann på rømmen – som blir misforstått og tatt for å være en tomsing fordi han ikke klarer å gjøre seg forstått. Og vi følger Martha og den lille jenta mens de holder seg skjult og jenta vokser opp.

Dette skulle være en fantastisk flott og vakker bok – men den falt ikke i smak hos meg. Tiden fra jenta ble plassert hos den gamle damen og til slutten av boka var til tider utrolig kjedelig å lese seg gjennom, og det ble endel skumlesing. Handlingsmønsteret var veldig forutsigbart, og selvfølgelig var slutten akkurat slik jeg hadde sett for meg idet jeg leste de aller første sidene i boken.
Av andre har jeg forstått at noe av det som gjorde inntrykk med boken, var innsikten man fikk ved å lese om behandlingen man fikk på institusjoner på denne tiden – men i lys av min interesser for saken, var dette noe jeg allerede visste. Kanskje det var noe av grunnen til at den ikke satte sine spor i meg – så nei, dessverre ingen stor leseropplevelse for min del…

Les flere bokanmeldelser på ritaleser.com

Homan, Lynnie, Kate og Martha har sine egne kapitler og vekslingen mellom fortellerstemmene gjør at lesingen går fort. Det er ingen dødpunkter, og for meg ble dette en skikkelig "slukebok". Vi følger dem helt frem til nåtiden, når det hele får en fin avrunding. Da jeg leste de siste 70 sidene lå jeg i sofaen, og kjente varme tårer renne rolig ned i ørene, mens underleppen krøllet seg ut for å bremse små avslørende hikst.
Jeg opplevde denne boken som veldig troverdig, og det var ingen "tilfeldigheter" eller omstendigheter som ikke hang sammen. Dette gir i mine øyne høy scoring på terningen, og med tanke på antall tårer og at omverdenen liksom forsvant mens jeg leste, så kan jeg ikke annet enn å gi boken en sekser :)

En regnfull kveld i 1968 banker det på døren hos den pensjonerte lærerinnen Martha. Utenfor står to fremmede med gjennomvåte tepper tullet rundt seg. Hun slipper dem inn, og til sin overraskelse ser Martha at de har med seg et nyfødt barn. En stund etter banker det på døren igjen. Det er menn som jobber ved institusjonen hvor de to fremmede har rømt fra. Mannen klarer å rømme, mens kvinnen blir ført bort, men hun klarer å formidle til Martha at hun må ta vare på barnet.

En gripende historie!

Dette var en bok som rørte meg dypt. Mennesker på institusjon som lever under kummerlige forhold, men som ikke gir opp håpet om et bedre liv. Om kjærlighet og lengsler...

Dette er en meget sterk historie, som rørte meg og ga refleksjon. Det er helt klart en fordel at vi skal tilstrebe å ha et samfunn med færrest mulig institusjoner. Jeg synes dette er en veldig vakker bok.

nydelig, trist og hjerteskjærende tragisk historie. fin bok!

Kom aldri ordentlig igang med denne. Mulig jeg prøver igjen en annen gang.