Bokelskere.no

Vekk fra hovedstadens tidvis navlebeskuende søkelys finner vi innimellom i regional- eller lokalaviser noen av landets beste skribenter. En av disse er Adresseavisens Trygve Lundemo. Det beviser han gjennom denne bokutgivelsen. Hans språkføring er mild i formen. Han bruker ikke de største ordene eller de spisseste formuleringene, men under det språklige silkelakenet kommer det fram et svært observant blikk på både mennesker og samfunn.

Boken består av en rekke essays, skrevet over en lang periode, fra 90-tallet og fram til i dag. De er ikke publisert tidligere, og de fleste er lengre enn en standard aviskommentar - et format Lundemo vet å benytte seg av.

Kommentarene er delt opp i bolker, men det er også en helhet på tvers av disse. De fleste tekstene kretser rundt tema om identitet og kultur på ulikt vis. Det som ofte blir til - oss og dem, og Lundemo er ikke alltid nådig med vår tendens til å sette hverandre i båser.

Boken får meg til å tenke. For to hundre år siden skulte vi mistenksomt til folka fra nabobygda. For hundre år siden mot svenskene. I dag er mange av oss paranoid livredde for folk fra Midtøsten. Må vi bruke 100 år til før vi kan inkludere hele verden i vårt "vi"? Folk lærer for lite astrofysikk. Våre krangler blir så smålige, her vi klamrer oss fast på vår felles lille blå prikk i et golt og livløst verdensrom. Har vi ikke bedre å gjøre? De største utfordringene vår verden i dag byr på er globale. De kraver at vi drar sammen. Oh, but I digress...

Den siste bolken i boka om barndom er nok den mest bittersøte. Det er vanskelig å ikke kjenne seg igjen i den nostaligske blandingen av glede og sorg over tider som har henrullet, men som vi fortsatt bærer med oss.

Lundemo tar opp alvorlige tema, men han behandler dem da også med alvor og ettertenksomhet. Dette er nok en bok som ikke har fått den leserkretsen den hadde fortjent. Men det er ikke for sent - let den opp.