Bokelskere.no

Mitt første møte med Solstad var i 2006. Da lekte jeg raddis og leste «Gymnaslærer Pedersen» fordi det var kult. For å være ærlig så tror jeg ikke at jeg var moden nok for Solstad på den tiden - for jeg åpnet ingen bøker av han igjen før nå. 13 år senere.

Jeg vet ikke om det er fordi jeg har blitt eldre, men Marte (28) liker, imotsetning til Marte (15), Solstad.

Ja, det er litt slitsomt at hele boken er skrevet som en lang tekst uten kapitler eller tydelige avsnitt. Og ja, det er spesielt at setningene er så lange at de byr på både syv og åtte kommategn. Likevel var det liksom noe veldig drivende med det.

Rommet for handlingen rent konkret er Notodden og Oslo. Likevel får jeg lyst til å si at rommet for handlingen er inne i hodet på hovedpersonen T.Singer. Dette er en bok full av følelser og emosjoner. Singer er ensom, og det gjør vondt å være en del av hans verden. En verden hvor alle forhold egentlig ligger til rette for å ha det fint - men hvor Singer ikke finner sin plass. Ikke som stefar, venn, kollega eller likemann. Tidvis vil han så gjerne, men det blir bare med tanken. Han forblir derfor i ensomheten - en følelse Solstad skildrer så godt.

Jeg ble overrasket av hvordan denne boken traff meg, og jeg kan ikke annet enn å rulle en 6 på terningen

En fantastisk skildring av en anonym og tilbaketrukken personlighet.

Bibliotekaren T. Singer er i midten av 30-årene da han bestemmer seg for å reise til Notodden for å begynne et helt nytt liv. Han ønsker å være mest mulig usynlig og sliter med skyldfølelse og skam for de utroligste og banale ting. Han lar ingen komme ordentlig inn på seg, kanskje ikke en gang ham selv.

I et kort blaff opplever han noe som kan ligne et mer levende liv da han får en venn. Men vennskapet er dømt til å mislykkes, fordi Singer har så mye angst og mistenksomhet i seg. Underveis forelsker han seg også, men uten at noen trang til å blomstre forløses i ham. Ensomheten ser heller ikke ut til å plage ham særlig.

Jeg ble veldig fascinert av denne boka, som også inneholder et viktig og eksisensielt spørsmål: Hvem er vi når ingen egentlig ser oss? Er vi fullverdige mennesker når ingen får innblikk i hvem vi er og hva vi står for? Kan man være et helt menneske bare i seg selv? Eller er det først når vi opptrer i relasjon til andre mennesker at vårt eget jeg har noen som helst betydning?