I Irene Sabatinis roman som vant Orange Award, en av de mest høythengende litteraturprisene for kvinner i den engelsktalende verden, møter vi tenåringen Lindiwe Bishop. Hun bor i Zimbabwes nest største og tidligere mest pulserende industriby, Bulawayo. Historien som fortelles tar til samtidig som landets svarte gjentar makten fra det hvite mindretallet som hadde styrt landet frem til da.
Lindiwe bor sammen med sin sterkt religiøse mor, faren , en dame som faren uoffisielt har tatt til seg, og en slektning som driver dank etter å ha tjenestegjort under frigjøringskrigen.
Lindiwes familie er naboer med en hvit familie; McKenzie-ene. En natt mens Lindiwe og familien sover brennes huset ned og fruen i huset, Mrs. McKenzie, blir funnet drept. Den sytten år gamle sønnen i huset Ian, blir arrestert og tiltalt for mordet på stemoren og kastet i fengsel.
Over et år senere slippes han ut da det viser seg at saken mot han var svakere enn antatt, og at tilståelsen som han skrev under på ble fremtvunget med trusler fra politiets side.
Lindiwe er tiltrukket av denne gutten, og historien som følger kan best beskrives som en blanding mellom postkort-forelskelse/romantikk og lidelsesturisme.
I de siste årene har det kommet en del bøker av kvinnelige forfattere som følger denne formelen. Det er snart en egen sjanger. Det beste eksemplet på sjangeren er Tatiana De Rosnays " SARAS NØKKEL".
Nabogutten forsøker å fortelle en kjærlighetshistorie mens de politiske og økonomiske og historiske tilstandene skurrer i bakgrunnen. Når det ikke er noe ekstraordinært eller en gang spesielt med kjærlighetshistorien, må behandlingen av det politiske, det økonomiske og det historiske være så godt behandlet at det gjør lesningen verdt.
Det gjør det dessverre ikke.
Lindiwe sveiper gjennom livet og til tross for at hun kaller seg "farget", ikke helt svart, virker det som om hele hennes karakter ble basert på en tenåringsjente og senere kvinne. Blikket hennes virker som den til en utenforstående; en som er så distansert fra det livet som andre zimbabwere lever. Det gjør det vanskeligere å tro på henne som karakter og bry seg om historien hennes mellom disse sidene.
Boka gir heller ikke et nyansert eller interessant bilde av tilstandene i Zimbabwe. Bare flyktige og overfladiske korte beskrivelser som det sikkert var meningen skulle gi boka tyngde. Det gjør det dessverre ikke. Mest fordi vi ser på lang avstand at det er det som er intensjonen.
Etter hundre og femti sider (mindre enn halvparten av boka) så jeg mer frem til å bli ferdig med boka mer jeg brydde meg om karakterenes historie eller deres skjebne.
Noe av skylda må jeg ta på min egen kappe. Etter å ha lest baksiden av boka, fikk jeg inntrykk av at boka ville gi meg en innsikt i Zimbabwes politikk.
Det er dessverre ikke en slik bok. Og dersom du søker en slik bok du også, så bør du styre unna denne.
Tittel:Nabogutten
Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 393
Terningkast: 3
