Tack och lov att bok 1 fortsatte för jag blev sittandes med ett jaha??? när bok 1 slutade. Och...så bra att det fanns en bok 3! Underbart att lyssna på inläsarens ljuvliga röst som passar fint till den drömlika poetiska texten

Herlig oppfølger!

(Dersom du ikke har lest bok nr. 1, bør du vente med å lese min omtale av bok nr. 2 - ellers risikerer du at noe av spenningen i bok nr. 1 går tapt.)

I bok nr. 1 ble vi introdusert for leiemorderen Aomame, puggeskolelæreren Tengo, forlagssjefen Komatsu og 17 årigen Fukaeri som hadde skrevet boka "Luftpuppe". Vi ble dessuten presentert for 1Q84, en slags parallell virkelighet med to måner, og "little people".

I mellomtiden er romanen "Luftpuppe" ved hjelp av Tengos omskriving blitt en suksess som har vunnet debutantprisen. Riktignok med Fukaeri som forfatter, offisielt sett. Vi stifter også nærmere kjennskap til den hemmelige sekten, som har svært mye å skjule. Innledningsvis i bok nr. 2 har Aomame fått i oppdrag å drepe lederen av sekten. Fordi hun må regne med at little people kommer til å forfølge henne til evig tid, har hun fått tilbud om å skifte identitet, innbefattet operativ endring av sitt utseende.

Etter hvert får vi også vite at verken Tengo eller Aomame har glemt hverandre fra den gangen de gikk på barneskolen, og skiltes i en alder av rundt 10 år. De anser begge den andre som sin store kjærlighet, og har alltid hatt en drøm om å bli gjenforent med hverandre. I mellomtiden har de slukket sine behov med andre som ikke betyr noe når det kommer til stykket. Etter at Aomame har kommet i kontakt med sektlederen hun har fått i oppdrag å drepe, skjønner hun at Tengo er like i nærheten, men at de befinner seg i hver sin verden. Vil de noen gang treffes igjen? Og når luftpuppene begynner å materialisere seg i form av little people, noen onskapsfulle små skapninger, skjønner vi at absolutt alt er mulig. I mellomtiden har dessuten Fukaeri forsvunnet ... rømt som hun har fra den tidligere omtalte religiøse sekten ... Og Tengo får en mystisk beskjed via sin elskerinnes ektemann om at han aldri mer skal få treffe henne ... Folk forsvinner i det hele tatt i ett sett.

Samtlige hovedpersoner i 1Q84 har hatt nokså dysfunksjonelle oppvekstvilkår, og sånn sett føyer de seg fint inn i den murakamiske fortellertradisjon. Murakami opererer nemlig aldri med noe lykkelig persongalleri, og jeg tror faktisk dette er noe av hemmeligheten bak hans enorme suksess som forfatter. I tillegg er historien - eller historiene - i 1Q84 såvidt mangefasettert at spenningen opprettholdes helt til det siste. De noe melankolske og alvorlige, men dog så handlekraftige personene i det murakamiske univers har noen elementer i seg som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Jeg hadde kanskje trodd at jeg skulle bli lei etter så mange timer med den samme historien - sånn ca. 750 sider når man legger sammen papirutgaven av bok 1 og 2, og sånn ca. 30 timer som lydbok - men neida, jeg ble bare enda mer fjetret! La gå at det noen ganger opptrådte noen blødmer. Men når helheten er så bra som i disse bøkene, er det lett å tilgi Murakami - samtidig som det er disse blødmene som gjør at jeg ikke gir terningkast seks, men nøyer meg med en fem´er. Duc Mai-The er for øvrig helt i det øverste skiktet blant mine yndlingsopplesere, og hans stemme passet perfekt til den absurde historien! Jeg gleder meg til den siste og avsluttende boka!