Helga Flatland imponerer på ny. Sårt, nært, vart, innsiktsfullt og med varme tar ho oss med på innsida av menneska. Maktar å ta perspekivet til ungdommane, jenter og gutar, dei som bur i bygda og dei som kjem flyttande til, dei som reiser ut... Og alle dei som er tilbake etter at dei tre kameratane ikkje kom tilbake frå Afghanistan. Sorg og sinne. Kva skjer i ei bygd som er så hardt ramma?
Denne likte jeg veldig godt! Enda bedre enn nr 1. Historiene er engasjerende og spennende, skrevet på en måte som gjør at handlingen «sklir av gårde». Levende skildringer.
Sterkt og rørende!
Veldig klar for neste og siste bok i denne trilogien!!
Glad jeg hadde alle tre liggende før jeg begynte på de, tiltross for at jeg ikke hadde så høye forventninger. Anbefales!!
"Alle vil hjem. Ingen vil tilbake", Helga Flatland
3104 gram, 51 cm lang. Ti fingre, ti tær.
Noe av det viktigste vi gjør her i livet er å smile, eller gråte, i tillegg til å puste. Derfor er dette medfødte egenskaper. Babyer smiler gjerne når de tror der er folk til stede – folk tror de smiler til deres personlighet, blir sjarmert og tar vare på den – sånn er vi skapt. Babyer er lett å avlede, gi nye fysiske og psykiske stimuli.
Hva som skjer når vi har fått livserfaringer som gjør at det er vanskelig å smile, i et samfunn hvor det å felle en tåre fortsatt blir sett ned på, tar denne boka godt for seg. Hvor ofte har dere ikke lest overskrifter i avisene, i reportasjer fra begravelser, hvor folk har gravlagt sine kjære: ”Han klarte ikke holde tårene tilbake”. Vel, prøvde han det? i tilfelle hvorfor det? og hva med de som gjør det, de som ikke klarer å smile, og ikke vil vise en tåre? Får de noen inn i livet sitt for å ta vare på dem, og gir dem nye stimuli? Eller må de gå i egne tanker som de vil avledes fra? Hvilke stimuli blir brukt da tror dere? Vil det virke?
Her er mye ”født sånn – blitt sånn” problematikk, skrevet på en helt fantastisk måte med innlevelse i både dyr og folks hoder. Hun kan veksle brått, men utrolig elegant, i både tidslinjene og stedene handlingen foregår. Hun skriver i forskjellige perspektiver om hendelsene i overlappet tidslinje. Personperspektivene er delt opp i kapitler, hvor hun veksler mellom nynorsk og bokmål, så det ikke skal bli surr for oss som leser. Kjempetøft. Boka tar godt for seg, konflikter, utfordringer mellom søsken, generasjoner, by og land, fiffen og bønder - på en veldig troverdig måte.
Fantastisk tårevåt bok. Den andre i en trilogi som bør leses i riktig rekkefølge.
Bok nummer 2 fra bygda der tre gutter aldri kom hjem fra Afghanistankrigen. Denne gangen får vi historiene til Sigurd, Julie og Mats som alle ble rammet på hvert sitt vis av den ufattelige tragedien.
Det er så sårt og så nært denne gangen også. Flatland kan skrive så leseren kommer under huden på karakterene! Det er uhyre interessant å lese om det mellommenneskelige, og hvor forskjellig det reageres i personlige kriser.
Blir alldeles trollbunden nu när jag får läsa böckerna i ordningsföljd. Förra gången som jag läste denna bok för ett drygt halvår sedan tyckte jag att den var ganska sunkig och obegriplig, men nu när de kommer i ordning kan jag inte annat än ge författaren och inläsarna en ordentlig applåd. BRAVO!! Har direkt kunnat börja på nr 3...
Kloka Gol bibliotek har satt ordningssiffror nu på böckerna så att inte någon annan ska göra samma misstag som det jag gjorde och började med nr 2...
Oppfølger til Bli hvis du kan. Reis hvis du må. Jeg er fremdeles interessert, og mer enn det, imponert over drivet videre i fortellingen om Tarjeis familie som prøver å holde sammen i sorgen. Flatlands bruk av bokmål og nynorsk er også spennende og gir en dypere innsikt, etter min mening, i de ulike karakterene. Gleder meg til å lese neste bok nå.
sterkt, sårt. God bok, flott leseopplevelse, selv om det var tungt stoff
Jeg hadde store forventninger til denne etter å ha lest debutromanen. Mulig jeg leste dem for tett. Uansett, bok nr 2 ble for tung for meg. Les mer i dette blogginnlegget
av Helga Flatland. Utgitt 2012 på Aschehoug forlag.
Dette var en helt suveren roman! Oioioi!
I omtalen står det:
"Julie har mistet broren Tarjei i Afghanistan-krigen. Der døde også vennene Kristian og Trygve. Alle var de fra den samme bygda.
"Alle vil hjem. Ingen vil tilbake" handler om de etterlatte. Julie, nabogutten Sigurd som var forelsket i Trygve, og Mats, Julies tilsidesatte kjæreste, er i ferd med å etablere sine voksne liv i skyggen av sorgen. De vet at de må komme seg videre etter katastrofen som har rammet dem, og de møter utfordringer i seg selv og i forholdet til de andre, og alle merker på sitt vis hvor møysommelig og krevende det er å komme hjem - til seg selv og alt som må rives opp og bygges på nytt.
"Alle vil hjem. Ingen vil tilbake" forteller engasjerende og nært om tilhørighet, identitet og avgjørende valg i livet".
Innimellom måtte jeg legge ned romanen for å sukke høyt for meg selv. Jeg kjente på ubehaget underveis i lesingen, men klarte ikke å gi meg. Man drives videre og bare må lese mer om Sigurd, Mats og Julie. Mats må vente lenge for å få fortalt sin del av historien, men han får fortelle, og avslutter også romanen. Det overrasket meg litt, fordi jeg fant Julies og Sigurds historier mest gripende (og rystende). Jeg skulle gjerne lagt ut utdrag, men da hadde jeg kommet med noen reale spoilere. Flatland skriver rystende godt om sorg, og om hvordan mennesker kan gå slik inn i seg selv på grunn av sorg at de nesten ikke kommer ut levende på andre siden. Sorg bearbeides på forskjellige måter, og noens liv stopper også opp. I tillegg vil jeg påsta at denne romanen også tar opp emner som (manglende) kommunikasjon og hemmeligheter.
Dette var helt klart en av årets store høydare! Jeg gleder meg til å lese Flatlands Bli hvis du kan. Reis hvis du må. Det er mulig jeg tar disse to romanene i feil rekkefølge, men pytt pytt. Dette var på ingen måte en trivelig romanen, men den setter spor vil jeg påstå!