Om angstens vesen

Det er ikke mer enn noen få dager siden sist jeg omtalte og anbefalte en Stefan Zweig-bok - "Twilight / Moonbeam Alley". For spesielt Stefan Zweig-interesserte, anbefaler jeg for øvrig å lese en kronikk i Aftenposten, ført i pennen av Gabi Gleichmann 5. november 2012, og som jeg skrev om i bloggen min samme dag. Det er link til Gleichmanns artikkel i mitt blogginnlegg.

Som genre ligger "Fear" i grenseland mellom novellen og kort-romanen, og det kan nok være en smaksak hva man kaller den. Selv synes jeg den har alle kjennetegnene til en novelle, fordi historien er veldig konsentrert og ikke handler om noe annet enn et eneste tema - en kvinnes frykt for å bli avslørt pga. sin utroskap ...

"Fear" inneholder kun en novelle. Vi følger Irene, som er på vei fra sin elsker etter å ha besøkt ham i hans leilighet for første gang. Plutselig overmannes hun av en frykt som får henne til å skjelve, som om kroppen allerede har en forutanelse om hva som skal skje. I bunnen av trappa står nemlig en kvinne som er ute etter henne.

"There she collided with a woman who was obviously on her way in. "I´m so sorry!", she said, trying to get past quickly. But the woman barred her way, staring at her angrily and at the same time with unconcealed scorn.

"Oh, so I catch you here for once, do I?", she said in a coarse voice, not at all discomposed. "That´s right, oh yea, what they call a real lady, ever so respectable! Not satisfied with her husband and all his money and that, no, not her, she has to go stealing a poor girl´s fellow too!" (side 11)

Irene, som er nervøs nok fra før av, kollapser nesten i sitt møte med denne kvinnen, som fra dette øyeblikk blir hennes pengeutpresser.

I tilbakeblikk får vi vite hva som har gjort at Irene, så respektabelt gift med en forsvarsadvokat, og som aldri har manglet noe materielt, har havnet i en situasjon hvor hun er utro med sin mann. Hun har nemlig innledet et forhold med en ung pianist, som er på vei oppover i sin karriere. Det ektemannen mangler av glød og lidenskap, finner hun i denne unge mannen. Samtidig er det ikke kjærlighet som driver henne - snarere et behov for å bli sett, og kanskje også et behov for å være noe selv. Hjemme har hun nemlig en tjener på hver hånd, og dette fører til at hun ikke bare er fremmedgjort i sitt eget liv, men også rett og slett ... overflødig. Ingen trenger henne egentlig. Selv ikke barna, som hele tiden blir tatt hånd om av andre. Dette blir svært merkbart etter hvert som hun ikke en gang våger seg ut av huset, av frykt for å treffe på denne kvinnelige pengeutpresseren.

Stefan Zweig beskriver Irenes frykt og angst så intenst at jeg - med fare for å virke klisjéfylt - må si at jeg kjente det fysisk i kroppen selv. Noen ganger fikk det meg nesten til å slutte å puste i ren spenning. Jeg har ikke lyst til å røpe mer av handlingen - bare at nok en gang viser Stefan Zweig seg som en forteller av rang, i stand til å sette seg inn i en kvinnes tankegang, beskrive en angst så levende at den får innvirkning på leseren - før han til slutt presenterer en avsløring så hinsides hva jeg kunne gjettet selv at jeg er imponert! Novellen kommer likevel ikke helt opp mot f.eks. "Sjakknovelle", som var mye mer kompleks, så her blir det "bare" terningkast fem, men til gjengjeld et sterkt et!