Bokelskere.no

Oversetteren bør fremheves spesielt her. Fortjener å prisbelønnes! Et sted finner vi rimet om at Evas slitte møbler i det flunka nye huset endres fra noe «jordnært» til noe «skrotsært». Dette er jo nyord som ren poesi! Fint at forlaget spanderte en så dyktig oversetter til en bok som fortjener det. Men forlagets bokomtale forundrer meg: «…kommer det fram at Eva egentlig ikke ønsket å bli mor». Hallo? Av boken fremgår SVÆRT tydelig at Eva er topp motivert for å få barn: Grundig lei av all reisingen, ønsker en endring, f.eks denne morskjærligheten hun har hørt vil forvandle verden rundt henne - uansett er hun 37 og kan ikke uten videre utsette et slikt prosjekt, og hvorfor skulle hun det, når hun har romslig bolig, god økonomi og en stø og barnekjær ektemann? Under tidspress og full av naive forventninger blir hun gravid. Ingenting i boken tyder på at hun «ikke egentlig» ønsket dette. Derimot overraskes hun av at hun, utmattet etter overstått fødsel, opplever den nyfødte som helt fremmed. Men dette er jo ikke uvanlig - og grunnen til at den nyfødte på engelsk kalles «the little stranger». Kvinner rundt meg har gjentatte ganger snakket om at den nyfødte de fikk i armene, kunne vært hvem som helst. Etter hvert ble de kjent med barnet og glad i det, men ikke over natten. Brevene min mor fikk etter at jeg ble født, handler jo også om dette: De første månedene er bare strev, men siden blir du kjent med barnet og knyttet til det. Selv om Eva er gammel nok til å ha hørt dette fra kvinner rundt seg, er det de rosenrøde skildringene hun har festet seg ved. Alt ville likevel gått greit, om ikke spebarnet hadde avvist henne. Men det gjør han, helt konsekvent. Og verre skal det bli. Som tenåring tar han til seg Evas kritiske holdning til gjennomsnittsamerikaneren (som vi forresten gjenkjenner fra norske og andre europeiske medier) og blir enda mer konsekvent i sin opposisjon enn moren. Evas fremmedfølelse i et republikansk forstads-USA kan vel nordmenn flest kjenne seg igjen i. Om hun har skarp tunge, er ikke kritikken hennes egentlig usaklig. Bør hun føle seg skyldig fordi Kevin tar denne forakten ut i dens ytterste konsekvens? Mer skyldig er vel faren, som svikter sin kone og omverdenen grovt ved å avvise alle advarsler og tilbakemeldinger om sønnen, og slutter opp om djevelungen som dermed uforstyrret får klekke seg ut som et psykopatisk monster. Det virker som om Eva føler at hun må sone fordi dette fikk skje. Hvordan det vil gå videre, den dagen sønnen slippes ut og rykker inn på gjesterommet hennes, kan man spørre seg om. Uansett er det en glitrende skildring av maktesløsheten man føler overfor folk som ikke vil innse hva slags krapyl de faktisk er foreldre til, mens alt går fra galt til verre og iblant til fullstendig katastrofe.

Denne boken blir jeg nok ikke helt klok på. Og den er på mange måter det britene omtaler som "bleak". Til tross for, til tider, snert av humor, er det ikke mange oppturer i Shrivers tankevekkende bok. Men jeg synes at det var OK språk, mye fin innsikt, og alt i alt kjentes boken virkelig "verdt bryet". Den er definitivt ikke en bok for alle, men jeg lot meg fasinere av historien Eva's enveiskorrespondanse forteller. Dynamikken mellom mor og sønn, og det større/store bildet hvor debatten om "nature vs nurture" er interessant på flere plan.