Bok 5 i serien om Jarle Klepp. Ærlig, følsomt og gjenkjennbart om Jarles prosess med å bearbeide og forsone seg med egen barndom. Han er blitt en familiefar på 38 år med lærerjobb, bil og rekkehus. Et uventet møte med «jenta fra fortiden» gjenåpner døren til barndommen, en dør Jarle har prøvd å holde lukket i mange år. Samtidig som han prøver å finne sin egen identitet som far, må han erkjenne at han også har trekk og egenskaper fra sin egen far. De mange rørende, detaljerte og gjenkjennbare skildringene av familiescener bidrar til varme og humor, og det blir datteren, Åshild, som til slutt på barns enkle, naive vis bidrar til noe som kan minne om forsoning.

Bok 5 om Jarle Klepp.
Jarle er nå i slutten av 30-årene, gift, og har 3 barn. Faren er død, men moren er i live, og Jarle er tett knyttet til henne. Hun er også populær hos barnebarna.
Det er nyttårsaften, og Jarle og den 2 år gamle sønnen, er på jakt etter stjerneskudd. De finner et utsalgssted som selger fyrverkeri, men Jarle er ikke forberedt på å møte en person fra barndommen bak disken. Minner kommer strømmende på, og de er ikke bare gode. Han får også et innblikk i hvordan andre opplevde foreldrene.

Jeg blir umiddelbart dratt inn i universet til Jarle Klepp, og historien er godt fortalt, og lett å lese.

Denne boka har ligget veldig lenge ulest i bokhylla. En glemt avbestilling fra Bokklubben i sin tid. For etter Pixley Mapogo var jeg så skuffet at jeg bestemte meg for å skilles fra Jarle Klepp. Jeg åpnet Tore Renbergs forfatterskap med Mannen som elsket Yngve, og jeg ble svært imponert av den boka. Lysten på å lese mer om Jarle Klepp og Renbergs rike skildringer var stor, men den påfølgende Charlotte Isabel Hansen ble en nedtur, som fortsatte med Pixley Mapogo, en makkverk av en bok etter min mening. Men Dette er mine gamle dager er en storslått opptur. For en fantastisk og gripende bok. Renberg klarte virkelig å fange meg. Hans beskrivelser av Jarles alkoholiserte far gjennom barndommen er helt enestående, gripende, virkelige og oppriktige. Skildringene er så detaljerte at det er som å lese en biografi. Ellers i boka treffer også Renberg godt med sine skildringer og metaforer. At jeg ikke leste denne boka tidligere? Elsket å lese om Spania-Chile fra 2010 VM og Basket Case fra Greenday, måtte gjenoppleve begge deler på YouTube da fotball og Greenday er noe jeg liker. Og de siste sidene rørte meg nesten til tårer. Så da er det snart klart for å ta fatt på Kompani Orheim. Slik går det når du lager godt håndverk Renberg, da beholder du fanskaren din :)

Renberg leser denne boken selv, og det ga meg en veldig "tetthet" til boken. Den er veldig sår, og berører noe som sikkert mange voksne mennesker kjenner seg igjen i: Da jeg vokste opp var alt "normalt og vanlig", men nå som voksen er jeg usikker. Hva er egentlig normalt og vanlig? Som barn aksepterer man den virkeligheten man lever i på en helt annen måte - minner meg om en som sa om "Alice i eventyrland" at hvis dette hadde skjed med en voksen hadde det vært en horrorbok og ingen voksne hadde greid den mentale påkjenningen som Alice går gjennom. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Dette gjelder denne boken også, en reise i tro og tvil, gjennom en barndom. Jeg likte boken så godt at jeg lurer på hva jeg gikk glipp av da jeg leste "mannen som elsket Yngve"?

Fascinerande beskrivningar av de två barnens olika karaktärsdrag, men jag väntar på att bokens jag ska göra upp med sin uppväxt men...
Kunde nog ha varit bättre om den hade redigerats lite mer. Språket flyter så fint och inläsningen av författaren är härlig för jag älskar dialekten. Känner även till platserna som handlingen tilldrar sig vid och det är inte heller helt fel. Ska nog läsa om boken om några år, för nu blev slutet så konstigt. Missade kanske något...

Ikke Tore Renbergs beste, men langt fra dårlig

Historien om Jarle Klepp og hans familieliv. Minner litt om Knausgård, av og til en etterligning som ser ut som akkurat det, for at Knausgårds sol skal skinne litt også på ham. Men det behøver han ikke, han skriver godt i seg selv. I første del av boka ser Jarle tilbake på oppveksten til sin alkoholiserte far, som er død. Det er veldig godt beskrevet. Etter hvert daler boka noe – blir litt detaljert, men uten samme ordkunst som Knausgård har. Likevel er dette en svært lesverdig bok, som jeg koste meg veldig med. Den får terningkast fire på grunn av en noe slappere andre halvdel og litt mye detaljer.

Jeg måtte avbryte etter 50 sider, men skal prøve igjen senere. Ble rett og slett utrolig deprimert av å lese boka.

Svært vellykket ny bok i Jarle-Klepp-serien!

I denne femte boka i Jarle Klepp-serien har Jarle rukket å bli 38 år. Han er lykkelig gift med sin Iselin, som han har fått to barn med: Åshild på seks og Sven på knappe tre år. At han skulle ende opp som lærer som sin far, var kanskje ikke helt det han hadde drømt om, men han trives i grunnen med dét også. For så lenge han får lese de bøkene han ønsker, høre på musikken han elsker, følge enkelte av seriene som går på TV, ha gode stunder sammen med sin kone og ikke minst med sine barn - ja, så er han en lykkelig mann. Han må jo kunne si dét!

Fra de tidligere bøkene om Jarle Klepp kjenner vi til hans oppvekst med en alkoholisert far. Det hele endte med at moren skilte seg fra ham, fordi hun ikke orket det nedrige livet med en mann hvis største interesse her i livet var å drikke, drikke, drikke ... En mann som kritiserte henne fordi hun ikke drakk sammen med ham. Hadde de kanskje ikke noe felles lenger? Hun som bare var kjedelig og kjip. Etter skilsmissen gikk det raskt nedover med faren, som - selv om han døde av hjerteinfarkt - egentlig drakk seg ihjel, nå som han ikke lenger hadde noen han trengte å ta seg sammen overfor.

Jarle har for lengst tatt dyp avstand fra sin far og alt han sto for. Det er mange år siden faren døde, og Jarle har hele tiden tenkt - i den grad han har tenkt - at dette med faren er et lukket kapittel i hans liv. Inntil han nyttårsaften i 2010 skal ut for å kjøpe stjerneskudd til barna sine og plutselig står overfor ei jente fra fortiden ... Ei jente som var datter av en av foreldrenes venner, dit faren etter hvert dro hver eneste helg for å drikke, siden det var så kjipt hjemme. Ei jente som kjenner til familiens dypeste hemmeligheter, hemmeligheter Jarle helst ønsker å glemme. Men ikke bare det - denne jenta vet endog mer om hans far enn hva han selv gjør. Vil han virkelig vite om dette? Er det ikke nok, dette han allerede vet om faren? Trenger han å få vite hva som egentlig skjedde da han, faren, broren og hans kjæreste gikk på Hardangervidda en sommer i barndommen? Den gangen en opprivende krangel endte med at broren og kjæresten hans forlot dem - en full far og en redd elleve-åring - midt på Hardangervidda? Og trenger han å få vite hvilke erfaringer denne jenta selv har hatt i forhold til faren hans?

Uansett - fortiden kommer veltende på Jarle, en mann som for en hver pris har unngått å grave seg ned i sitt eget mørke, av frykt for hva han kunne komme til å finne der. Samtidig kaver han rundt med å finne sin egen måte å være far på, og innimellom må han smertelig erkjenne at han faktisk er sin fars sønn uansett hvor mye han misliker å tenke på dette. Selv om han ikke har alkoholproblemer og er langt mer kjærlig enn hva hans egen far var ... Hva gjør han når hans fremmelige, lille seksåring begynner å snakke om at hun savner farfaren sin, en mann hun aldri har møtt - ja, nettopp derfor!, og forlanger at Jarle skal ta henne med til graven hans samt fortelle henne om hvordan han var ... ?

Jeg tror at dette er en bok man enten elsker eller forholder seg heller likegyldig til. Selv er jeg blant dem som mener at dette er den beste Jarle Klepp-boka Tore Renberg har skrevet! I begynnelsen tenkte jeg at dette kan det umulig gå an å skrive så intenst levende om uten å ha opplevd det på kroppen selv! Og kanskje har denne boka flere selvbiografiske trekk enn vi lesere aner. Men hvorfor enkelte på død og liv skal dra paralleller til Knausgård (en forfatter jeg for øvrig elsker!) og deretter nærmest betegne denne boka som et overflødighetshorn, har jeg ingen forståelse for. Jeg for min del tenker "So what!" Det ville være naivt å tro at forfattere ikke bruker av sine egne erfaringer når de skriver litteratur. Kanskje er det så enkelt som at det faktisk er noe universelt ved å vokse opp med en forelder som er mer opptatt av å ruse seg enn av familiens ve og vel? Samtidig tenker jeg at jeg som leser må akseptere at denne boka faktisk handler om Jarle Klepp og ikke om forfatteren!

Denne boka krøp virkelig under huden på meg! Samtidig som Renberg skriver om Jarles triste barndom med en far som drakk, er boka full av rørende sekvenser om ham og hans forhold til sine barn. Om lille Sven som er i ferd med å forlate baby-stadiet og bli en gutt, om datteren Åshild som stadig utfordrer sin far med sitt eksplosive jeg ... ei jente som er en sann utgave av dagens unge forhandler-generasjon, og som sin unge alder til tross ikke er villig til å ta et nei for et nei, i alle fall ikke før hun skjønner hvorfor. Og om Jarles glede når han oppdager at barna vet å verdsette hans egen musikksmak ...

Mens jeg leste boka, hendte det at jeg spilte låtene som ble nevnt på en Ipad med Youtube-tilgang, som jeg hadde innen rekkevidde. Det ga tilførsel av utrolig mye liv til teksten, for å si det slik. Det eneste jeg i grunnen savnet å få vite noe om, var Lotte - Jarles datter fra en one night stand i ungdommen - og hennes plass i livet hans. For øvrig har jeg lyst til å legge til at måten Renberg skriver på i denne boka er temmelig annerledes enn i de andre Jarle Klepp-bøkene. Kanskje er det noe med at han er tettere på Jarle denne gangen? Renberg skriver godt og har flerfoldige skarpe observasjoner underveis, som traff meg i hjertet og fikk meg til å tenke at "ja, akkurat sånn er det!" Alt i alt en meget vellykket bok, som jeg synes fortjener terningkast seks! Og jeg sier: ja takk, gjerne flere bøker om Jarle Klepp!

Her er en link til blogginnlegget mitt om boka:
Tore Renberg: "Dette er mine gamle dager"