Her dumper vi midt oppe i naturalismen med all sin pessimisme. All glede er tatt bort, alt er dømt til å ende i forferdelse. Med inngående detaljer blir en liten bakgate i Paris skildret der bokas handling utspiller seg. Her skal det ligge en liten butikk som selger sysaker. Den eies av Mme Raquin som har en sønn. Camille Hun har også tatt til seg en foreldreløs niese ved navn Thérèse.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……
De to jevnaldrende barna vokser opp sammen. Camille er fra barndommen av svak og sykelig, og moren duller mye med ham. Thérèse utstår det ikke og ser ut til å kjede seg gjennom tilværelsen. Som voksen får Camille en stilling ved jernbanen, mens Thérèse blir den som tar seg av familiebutikken, et arbeid som hun utfører uten særlig entusiasme. Det blir bestemt at de to unge bør gifte seg, og da Thérèse har fylt 21 år, skjer det. Torsdagskveldene blir en liten ayspredelse i det ellers så monotone livet. Camille inviterer hjem en liten gruppe venner. Sammen sitter de og spiller domino Men også i dette selskapet ser Thérèse ut til å kjede seg, helt til Camille introduserer en ny ung mann, Laurent. Det er en barndomskamerat som Camille nå har møtt på nytt. Laurent er av en mer løssluppen natur enn Camille- Han sysler blant annet med kunstmaling, og nå foreslår han å male et portrett av Camille. Thérèsr følger arbeidet til Laurent med stor fascinasjon. De to trekkes mot hverandre. De møtes i skjul og opplever den store kjærligheten. For Thérèse er dette noe helt annet enn det hun opplever med Camille. Laurent forsømmer til stadighet arbeidet sitt, og Thérèse finner på alskens løgner for å slippe ut av huset.
Etter hvert våkner tanken hos dem at den eneste utveien er å drepe Camille. Situasjonen bryr seg da de tre drar på tur ut på lande. Laurent foreslår overfor Camille at de to skal ta seg en båttur ute på Seinen. Ute på vannet reiser plutselig Laurent seg opp og dytter Camille over bord. Laurent later som om det hele er en ulykke og at han forgjeves prøvde å redde den andre. Det forklaringen aksepteres av alle tilstedeværende.
Mme Raquin er i sjokk over det inntrufne. Laurent opptrer nå som en trøstende venn, og han fortsetter å komme til torsdagssamlingene, men nå passer han og Thérèse på å holde god avstand for ikke å vekke mistanke. De to lider på hver sin kant av dårlig samvittighet. Etter halvannet år blir det foreslått at de to bør gifte seg slik at lykken i familien på nytt kan gjenoppstå. Mme Raquin synes dette er en god idé. Men så snart de to unge er alene på kammerset, blir de grepet av en stor skrekk. Det er som om de ser for seg Camilles døde legeme hele tiden. Når de ligger i sengen, føler de at han også liger der, midt mellom dem.
Så får Mme Raquin slag. Heretter blir hun sittende lam og stum i stolen sin. En gang er Laurent og Thérèse uforsiktig og røper hva som egentlig skjede med Camille der ute på Seinen. I sin store fortvilelse vil den gamle damen fortelle det videre til torsdagsgjestene, men hun formår det ikke. Livet til Thérèse og Laurent blir mer og mer som et eneste helvete. De utstår ikke synet av hverandre. På hver kant fatter de beslutningen om å drepe den andre. Laurent skaffer seg gift og Thérèse kjøper seg en kniv. Men i det de skal gjøre det av med den andre, ombestemmer de seg og retter isteden det dødelige mot seg selv, samtidig som Mme Raquin sitter der urørlig i stolen og er vitne til det hele.
Mer galt enn dette kan det ikke gå. Thérèse og Camille er fanger av sine egne gjerninger. De kan ikke fri seg fra fornedrelsen som hjemsøker dem. Alt er håpløst!
