Bokelskere.no

Boka er i stor grad skildring av et miljø som har utviklet seg på Suvanto, et sanatorium i Finland. Vi får møte pleiere, og blir godt kjent med Sunny, en amerikaner som forsøker å lære finsk, men mest å komme unna sin fortid. Pasientene vi blir kjent med er de som er på hennes avdeling, i øverste etasje.

Disse pasientene er ikke finske, med unntak av Laimi, og de går heller ikke inn for å lære seg finsk. De er kanskje arrogante, helt sikkert noe koblet fra virkeligheten. Det blir sagt at de ikke er syke, men gjennom historier, får vi se at de også har dype sår, noen fysiske, og enda flere psykiske. Noen steder klarer boken godt å vise det usagte, ting blir ikke uttalt, men er likevel svært tilstede i historien. Dessverre blir som oftest de små hintene som slippes her og der som frampek overtydelige.

Jeg leste boken på bakgrunn av omtalen, og det så ut til at alt lå til rette for litt spenning; jakt på en morder, flere blir tatt av dage. Det som derimot i stor grad er bokens kjerne, er de første linjene av omtalen: «Nordvestlige Finland, 1920-tallet. Utenlandske kvinner befinner seg på et sanatorium. De er ikke først og fremst syke, men forsøker å unnslippe situasjonen som deres ektemenn har brakt dem opp i. Hit kommer også den amerikanske sykepleieren Sunny». Kun de siste om lag 80 sidene skjer det dødsfall. For min del var det tidlig klart i boken hvem som ville dø, og etter dette dødsfallet, hvem andre som også ville falle. Den var ikke spesielt overraskende, heller nokså forutsigbar.

Boka er hovedsakelig en skildring, hvor, i det minste den norske oversettelsen, har en del simple språklige feil. Den var til tider underholdene, men jeg lurte gjennom nesten hele boken på hvor den skulle. Tidvis klarer forfatteren å skape en uhyggelig stemning, uten at dette bygges videre til en spenningstopp. Jeg ble med andre ord ikke skremt, ei heller lurt, men jeg satt pris på deler av skildringene og følte jeg ble kjent med en del av karakterene på godt og vondt.