En helt grei historie med innhold og framdrift.
Aner rett og slett ikke om jeg likte denne eller ikke. Tidsvis liker jeg boken svært godt, andre ganger syns jeg det det blir for dumt, men jeg leser videre og kommer meg gjennom hele boken og sitter igjen med at den kanskje ikke var så værst allikevel.
Klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg synes om denne boka. Syntes den var veldig bra, tørrvittig og satirisk til å begynne med, men følte at det som gjorde Jens litt mer "folkelig" i begynnelsen tippet over etterhvert. Ble liksom litt "too much". Men morsomme navn og karakteristikker på de forskjellige personene. Boka havnet på en svak firer for min del:-)
Lettlest, barnlig og tynn. Den beste Loe-boka er alltid den neste.
Eg vingla fælt om kva eg skulle synest om denne boka medan eg las den. Tidvis nærmast genial, andre gangar nesten platt, ganske ofte vittig men av og til også litt for barnslig.
Fvonk er ein middelaldrande deprimert enkemann som tyngest av å ha vært innblanda i medlemsjuks for nokre år sidan, og får uventa beskjed om at ein person som viser seg å vere statsministeren Jens, og som også er utbrent og deprimert, skal flytte inn på hybel hjå han. Ikkje permanent, men som avlastning når han treng å kome seg unna tjas og mas.
Fvonk og Jens utviklar eit nært venskap over ei periode på nokre månadar. Ikkje eit A4 venskap (i den grad det finnest slike), men ein kombinasjon av felles glede over trivielle aktivitetar som kan virke barnslege og av ein nærleik og omtanke for einannan som ein kanskje oftast assosierer med ektefeller.
Fvonk er tydeleg i mental ubalanse og har mellom anna ein paranoid redsel for gravide damer. Eg greidde ikkje å slutte å lure på om leigeforholdet til statsministeren eigentleg var reelt, eller om det heile berre skjedde i hovudet til hovudpersonen. Ein annan ting eg funderte over var om Loe har hatt Elling-bøkene av Ingvar Ambjørnsen, der Elling er veldig fiksert på Gro Harlem Bruntland, i tankane. Gjeng Erlend Loe eller romanfiguren hans Fvonk litt i same sporet her?
Det referererast hyppig til reelle hendingar i norsk politikk og til reelle forhold i Jens Stoltenberg sitt liv. (Artig detalj at referansen til ein figur i Stoltenberg sin hovudoppgåve i økonomi, som i boka blir nytta som mal for skiturar i Nordmarka, er reell.) Det er fort gjort å trakke feil når ein trekker terrorangrepet 22. juli 2011, om enn indirekte og innpakka i eufemismer, inn i ei bok av såpass lettbeint karakter, men eg tykkjer Loe handterer dette greit når han først skulle la dette vere ein del av bakteppet for forteljinga.
Eg trur kanskje at den beste måten å oppsummere inntrykket mitt av boka på, er å sitere eit av Piet Hein sine mest kjende gruk:
Den som kun tar spøk for spøk
og alvor kun alvorlig
Han og hun har faktisk fattet
begge deler dårlig
Politisk satrie med Erlend Loes tørrvittige humor. Jeg lo godt av metaforene "flinke-Jonas", "de gravide", "epledamen" mfl. og vil absolutt anbefale denne til andre. Vurderer å kjøpe inn i lesesett da jeg faktisk likte denne enda bedre enn Doppler.