Ørstaviks roman er litterær i flere betydninger både som en fortelling om en kvinne i en faglig og personlig krisesituasjon etter avsluttet utdanning, men også fordi hovedpersonen Solveig selv er litteraturviter. Handlingen er lagt til en av de små høyskolene som vår nåværende utdanningsminister er ivrig etter å få fusjonert vekk. Det faglige miljøet virker da også lite og konfliktfylt, men Solveig er for ny til egentlig å bli trukket inn i dette. Tydeligvis går det langt ut i semesteret før hun får sin første kollegiale kontakt, med den eldre Hilde, som Solveig i løpet av noen dager utvikler et intenst forhold til, samtidig som hennes eget følelsesliv svinger mellom det maniske og det depressive.
Dette er en intens og velskrevet skildring av en introvert personlighet i en kritisk livsfase i overgangen fra innadvendte, teoribaserte studier til en tilværelse som krever samhandling og diskusjon ikke minst med studenter som utfordrer hennes noe doktirinære forestillinger.