Wikipedia forteller meg at Orhan Pamuk er en tyrkisk forfatter, meget populær i hjemlandet, fått Nobelprisen i litteratur og ellers en drøss med priser. Mitt navn er Karmosin er boka som gav ham internasjonalt gjennombrudd.
Mange skriver at boka handler om endringer, om brytning mellom tradisjon og nye ideer. For meg handlet den like mye om kjærlighet til kunst. Og forfatteren selv tegner og maler bilder med ord. Jeg synes språket er fantastisk. Det er ikke alle «bildene» jeg liker motivene av men jeg er like fullt imponert over kunstneren.
Det forekommer både overgrep og det vi vil betegne som mishandling. I utgangspunktet har jeg lite sansen for forfattere som dytter på meg den typen action for å få opp spenningsnivået i bøkene sine, men her har det på sett og vis sin plass som en del av livet.
Dette er ikke en bok der du leser en strømlinjeformet fortelling fra start til slutt. Det er like greit å vite det før man begynner, for hvis man leser boka som en vanlig krim er det lett å bli frustrert. Spesielt i første halvdel av boka er det en mengde sidefortellinger før tempoet drar seg til i siste halvdel. Kanskje det beste er å bare flyte med, også inn i evjer og viker.
En annen kultur, en annen tid. En bok om endringer, en kjærlighetshistorie, en krimfortelling, en bok om arabisk billedkunst , en bok om mennesker. Og svært vakkert skrevet.
En solid introduksjon til sammenstøtet mellom islamske og europeiske ideer om malerikunsten kamuflert som en historisk roman om kjærlighet og kriminalitet. Handlingen er lagt til Konstantinopel / Istanbul rundt 1600. Selv synes jeg det var nyttig å ha for hånden en illustrert bok om islamsk kunst. (Lest 2012).
Mesterlig, interessant, underholdende, spennende,